Innlegg av Anne Margrethe Larsen (Venstre), Stortingets utenrikskomité
Grunnen til at dette ikke er blitt et paradenummer for regjeringen kan oppsummeres i fire punkter:
Store forventninger
– Regjeringen har bidratt til å skape store forventninger til strategien som den vil få problemer med å innfri. Etter flere års satsing er det få konkrete resultater å vise til, og ingen av dem står i stil med forventningene som er skapt. Det viser seg at store prestisjeprosjekt antagelig vil bli skrinlagt. Dette gjelder spesielt "Pomorsonen" og jernbaneprosjektene Nikel-Kirkenes og NEW-korridoren fra Asia til Nord-Amerika – med Narvik som knutepunkt. Jeg forstår godt fristelsen for en nybakt regjering til å fremme banebrytende og visjonære ideer, men dette krever en betydelig utredning i forkant med hensyn til realisme og gjennomførbarhet. De rødgrønne synes her å ha sviktet. Mye tyder på at de neppe vil være i stand til å legge frem en imponerende liste over resultater av sin nordområdesatsing før valget til neste høst. Dette kan synes urimelig å kreve da utvikling av Nordområdene bør sees i et generasjonsperspektiv. Problemet for regjeringen er at den selv har bidratt til å skape de store forventningene den vil bli målt opp mot.
Utenriks eller innenriks?
– Regjeringen har ikke redegjort godt nok for skillet mellom utenrikspolitikk og innenrikspolitikk. Førstnevnte er tenkt å gjelde den strategiske satsingen i Nordområdene i samspill med andre berørte land med interesser i regionen. Det er dette mange i Sør-Norge forbinder med strategien. Mange i Nord-Norge er imidlertid vel så opptatt av hva som kan tilkomme Nord-Norge i forbindelse med en slik satsing. Her har regjeringen ikke vært klar nok. Dette har bidratt til å skape forventinger om en Nord-Norge-plan med elementer av tradisjonell norsk distriktspolitikk. Orheim-utvalgets forslag om en egen “nordområdemilliard”, og tidligere Statoil-sjef Arve Johnsens rapport “Barents 2020” med forslag om 600 millioner kroner årlig bidro til å skru opp forventningene. Mange så frem til et betydelig løft for infrastruktur, næringsutvikling og ikke minst forskning i Nord-Norge.
Mangler forankring
– Nordområdestrategien synes ikke godt nok forankret i Nord-Norge. Den bærer preg av å være klekket ut i Oslo. Videre rokker den ikke ved et etablert mønster der de fleste beslutninger om Nordområdene tas i Oslo og andre hovedsteder som ligger i god avstand fra de nordlige breddegrader. Problemer med å levere konkrete resultater kan medføre en strammere politisk styring i Oslo, noe som kan øke avstanden ytterligere til de strategien gjelder. Det hører med å nevne at kunnskap og forskning er viktige element i regjeringens strategi, men at nordnorsk forskning er i ferd med å tape konkurransen om oppdrag. Mange nordlendinger står dermed i fare for å oppleve strategien som en fjern akademisk eller utenrikspolitisk øvelse som i liten grad angår dem.
Nedsnakking av trusler
-På ett område synes regjeringen å ha "overinnfridd" – for å låne fra statsministerens begrepsapparat. Det gjelder utenriksminister Jonas Gahr Støres hyppige kontakt med sin russiske kollega Sergej Lavrov, og evne til å trekke med seg andre berørte lands politiske ledere opp til Nordområdene. Dette er av betydning for å fremme norske synspunkter overfor andre lands beslutningstagere. Den nære kontakten med Lavrov er spesielt viktig, da forholdet til Russland er av stor betydning.
Men ifølge min vurdering har Støre vært vel "bakoverlent" i sin vurdering av Russlands ambisjoner i nord. Han har ved flere anledninger "snakket ned" mulige trusler. Dette gjelder blant annet i forbindelse med den russiske flaggplantingen på Nordpolen og – gjenopptagelse av hyppige bombeflytokt utenfor norskekysten ned til Nordsjøen. Siktemålet syntes å være å betone visjonen om Barentshavet som et "fredens og samarbeidets hav". Regjeringens Nordområdestrategi inngår her som et bærende element.
Delikat balansegang
Russlands brutale angrep på Georgia og måten russiske soldater har oppført seg på siden, viser at regjeringen har vært noe ensidig i sin vurdering av vår nabo i øst. Jeg er enig i at samarbeid og dyrking av det gode i det bilaterale forholdet skal vektlegges, men dette bør ikke gå på bekostning av aktsomhet og tydelighet. Støres bakoverlente linje bør derfor avløses av en mer oppreist linje. Dette krever en delikat balansegang hvor Norge utviser den nødvendige aktsomhet og tydelighet i nord — og er med på å si klart ifra at Russlands oppførsel i Kaukasus er uakseptabel. Samtidig bør ikke dette – på en unødvendig måte – gå på bekostning av samarbeidet over vår felles grense.