Hvorfor har vi ikke ett fisketorg i Drammen? Spørsmålet bør faktisk suppleres med ordet — lengre. Hvorfor har ikke Drammen ett fisketorg lengre? Havet som fiskerne engang kom inn med fisken er jo ikke fylt helt igjen. Derfor bør alle naturlige forholdsregler ligge til rette for at Drammen fortsatt kunne hatt sitt fisketorg. Men det finnes dessverre ingen fiskere jeg kan kjøpe fisk fra på Bragernes. Og må fisken som jeg tilslutt kjøper i en butikk ha reist verden rundt først?
Det finnes intet Drammen meieri lengre heller. Melken kjøres nå frem og tilbake til Tønsberg for at jeg skal få min daglige melk på frokostblandingen. Til erstatning har vi fått Dags marked. For er det noe denne byen trenger så er det flere hagenisser.
I den siste tiden har det vært mye diskusjon rundt felles handelsavtaler i verden. Her havner den norske bonden igjen (som alltid) i ett dårlig lys. Vår subsidierte venn blir harselert med. Men bonden er bare syndebukken og slaven av et sinnssvakt system. Resultatet i striden er at småbønder blir slukt av storbønder/selskaper. Dette er likt for både India og vårt kalde land. Et annet resultat er kunstgjødselprodusentens profitt, som henger sammen med dens tette bånd til subsidieringen. Hvorfor kan ikke bønder i Drammen individuelt inngått avtaler med folk i Drammen? Ideen går ut på at enn får levert på døren fra en lokal bonde det enn trenger av grønnsaker, frukt og eventuelt kjøtt. Jeg selv er villig til å betale dobbel pris hvis maten kom fra rett oppi veien fri for kjemikalier. Lite hadde gledet meg mer enn å se Yara sjefen ligge på kne og grine på forsida av Dagbladet fordi ingen kjøpte gifta hans lenger. Men resultatet av ordningen blir vel at jeg får Mattilsynet på hjemmebesøk for å sjekke temperaturen i kjøleskapet mitt.
Jeg har vokst opp med sannheten om at alt som ikke er forsvarlig forseglet i plast med datomerking er uspislig. Alt skal være klinisk reint. Når jeg kjøper favoritt frukten min mango, kommer den to og to forseglet i plast. Jeg vet at det i dag drives det en beinhardkamp fra mange selskaper for å få datomerking på frukt. Det virker som ingen ser rart på at vi står der og legger frukten appelsin oppi små plastposer.
Alt handler om makt, eller for å bruke et mer presist uttrykk kontroll. At jeg som liberal sier at alt handler om makt er ikke et tegn på resignasjon, men en beskrivelse av maktens system. Det som er tidens eller maktens system har alltid gitt muligheten for det enkle valg. Det var slik da Romerike ekspanderte – bli en del av det eller bli masakret. Det var slik da Norge ble kristnet, – bli døpt eller å dø. Igjen det samme for afrikanske, asiatiske og sør amerikanske folk under kolonitiden — bli plyndret og ødelagt av en "høyerestående" kultur frivillig eller med tvang.
I dag kan man "velge" mellom billig subsidiert monoprodusert mat eller dyr lokalprodusert økologisk mat. I Drammen er prisforskjellen liten, men beveger vi oss til Afrika er det "eat shit or die". Men hver gang vårt land har dårlige tider vil det billigste bli vårt eneste alternativ. Slaver av systemet er vi alle. Den eneste forskjellen på oss og våre afrikanske brødre og søstere i dag, er at vi har penger til å kjøpe mat. Den sentraliserte makt brer om seg i verden. Felles for både sterk statsmakten og sterk markedsmakt, er nettopp at de domineres av monopolisering og sentralisering. Fra mitt partiståsteds kanskje snevre stilling er det i Norge bare Senterpartiet og KrF i tillegg til oss i Venstre, som av nevneverdige partier kjemper imot dette. Ønsket er at makten skal spres mest mulig gjennom flest mulig småbedrifter slik at flest mulig kan være med å forme veien videre. Fordi vi er av den oppfatning at frihet er kun noe som eksisterer gjennom uavhengighet og først da kan man snakke om at makten mister sitt ansikt.
Fredrik Vikse