Habilitetsvurderingen er den andre som er gjennomført etter oppdrag fra Vestfold fylkeskommune. Når Ørnulf Rasmussen konkluderer annerledes enn Geir Woxholth (som gjorde den første vurderingen), har dette særlig sammenheng med at Rasmussen vurderer dette som en politisert sak, mens Woxholth ikke hadde den samme oppfatning.
Han begrunner dette med at saken om bevaring av Linaaegården ikke først og fremst er en diskusjon om verdien av gården som et kulturminne, men om grensene for utøvelsen av den private eiendomsrett.
Han skriver bl.a at: “Det er opplyst i dokumentene at vedtaket påfører eierne økonomisk tap/ reduserer forventet fortjeneste/avkastning. Det er derfor — og ikke som følge av uenighet om hva som er riktig historisk uttrykksform eller uenighet om restaureringsteknikker, at eier har reagert og engasjert advokat.
Det er neppe særlig uenighet om at inngrep i eiendomsretten, ut fra samfunnsmessige interesser, fremstått som et av de mest fokuserte politiske stridstemaer i vår politiske historie. Vi finner mange og klare eksempler på det også i vår rettspraksis.”
Rasmussen skriver videre “At Dahl gir uttrykk for i ettertid at hun har stemt i samsvar med sitt mangeårige politiske engasjement og artikulerte grunnsyn, må være helt legitimt, slik jeg ser det. Noen ville kanskje si det er hennes politiske forpliktelse, å hevde det samme syn i beslutningsprosessene som hun utad i samfunnet har identifisert seg med. Det gjør politikken mer forutsigbar, gjennomsiktig og pålitelig. Det skaper tillit.”
Rasmussens konklusjoner og grunnlaget for konklusjonene gir grunnlag for håp om at diskusjonene rundt Aina Dahls habilitet kan avsluttes – og at saken om Linaaegården dermed ikke tas opp til ny behandling i fylkeskommunens hovedutvalg for plan og areal den 3. september.
Eivind Smith, professor ved Universitetet i Oslo, juridisk fakultet, har gjennomgått Woxholths skrift – etter henvendelse fra Fortidsminneforeningen i Vestfold. Etter gjennomgangen skriver han at han “må tilstå at jeg ikke er overbevist av Woxholths skrift“. Smiths innvendinger er i hovedsak de samme som leder til Rasmussens konklusjon om at Aina Dahl ikke er inhabil, nemlig at:
– det er svakheter i resonnementet bak Woxholths delkonklusjon om at saken om Linaaegården ikke er politisert.
– “forutinntatthet”, slik Woxholth bruker begrepet, utelukker ikke på noen måte en nyansert vurdering av den enkelte sak.
I tillegg påpeker Smith at Woxholth et sted i sitt resonnement snur bevisbyrden på hodet, dvs at representanter pålegges å bevise sin habilitet.