Denne våren har det lille som har vært av personverndebatt her i landet stort sett handlet om datalagringsdirektivet. Og debatten har etter min mening på langt nær fått den oppmerksomheten den fortjener og behøver. Datalagringsdirektivet er et direktiv fra EU som regjeringen nå vurderer å implementere i norsk lovgivning. Det er et direktiv som griper dypt inn i enhver norsk borgers personlige sfære. Kort fortalt handler direktivet om at all telekommunikasjonsdata skal lagres i minimum seks måneder. Det går ut på at man skal lagre informasjon om hvem som har hatt kontakt med hvem gjennom mobiltelefon, fasttelefon, internett og e-post. Innholdet i samtalene og tekstmeldingene skal foreløpig ikke lagres, men informasjonen om hvor lenge du snakket med kjæresten din på telefonen i går og antallet tekstmeldinger du sendte til bestevennen din i forrige uke vil være tilgjengelig. Det blir som om noen snoker i postkassen på huset ditt hele tiden. Du verken vil eller skal akseptere dette.
Så hvorfor er det så viktig for myndighetene å ha tilgang til disse dataene? De fleste telefonsamtaler og tekstmeldinger er jo fullstendig uten interesse for utenforstående. Hensynet bak direktivet er kriminalitetsforebygging. Man skal samle inn informasjon og lagre den slik at myndighetene ved behov skal kunne bruke informasjonen i etterforskningsøyemed. Det er bekjempelse av alvorlig kriminalitet som er formålet med direktivet. Hva ønsker man egentlig å oppnå med denne omfattende overvåkingen av alle? Man trenger ikke å ha sett mange episoder av The Sopranos og The Wire på TV for å forstå at de kriminelle man ønsker å ramme er de som lettest klarer å unngå denne typen tiltak. Å overvåke en hel nasjon i tilfelle det senere skulle vise seg at enkelte hadde kontakt med kriminelle er særdeles lite målrettet og minner mer om å skyte spurv med kanon enn om etterforskning.
En av de mest grunnleggende prinsipper i en liberal rettsstat som vår er at man er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Og man kan ikke dømmes eller straffes før man er bevist skyldig. Når det gjelder denne form for overvåking er alt snudd på hodet. Alle blir overvåket, uten at der er mistanke om at man har gjort noe ulovlig. Av mange forsvares dette med at dersom man ikke har noe å skjule så betyr det ikke så mye at man blir overvåket. Ønsker vi virkelig et samfunn hvor man hele tiden må bevise at man har rent mel i posen?
I den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon (EMK) art. 8 første ledd, heter det at «enhver har rett til respekt for sitt privatliv og sin korrespondanse.» Utgangspunktet er derfor at man som borger ikke skal utsettes for en slik systematisk overvåking som datalagringsdirektivet legger opp til. Det finnes riktignok et unntak fra denne hovedregelen i bestemmelsens annet ledd. Der heter det at inngrep ikke kan skje unntatt når det er «nødvendig i et demokratisk samfunn». Men i dette unntaket ligger det for det første et krav om at inngrepet er nødvendig og for det annet at inngrepet står i forhold til formålet man ønsker å oppnå. Rettighetene som er nedfelt i EMK er noen av de mest grunnleggende rettighetene vi har. Disse rettighetene er vesentlige for at vi skal kunne kalle oss rettsstater og moderne demokratier. Begreper som de fleste av oss ser på som en hedersbetegnelse. Da kan ikke disse rettighetene krenkes av hensiktsmessighetshensyn eller rimelighetshensyn. Da må inngrepene kunne begrunnes og behovet må kunne dokumenteres. I juni la personvernkommisjonen fram sitt syn på datalagringsdirektivet. De etterlyser en større grad av dokumentasjon for behovet for lagring.
Den Ap-dominerte regjeringen nøler med å konkludere rundt datalagringsdirektivet. Faktisk så har de vært ganske tause rundt dette viktige spørsmålet, så langt. Venstre er for et sterkt personvern og mot direktivet. Vi ser med interesse at Irland fører en juridisk kamp mot direktivet. Uansett er ikke dette direktivet en naturlig del av samarbeidet i EU/EØS. Dermed er det heller ikke nødvendig å implementere i Norge.
Den totale overvåkingen i samfunnet har allerede blitt meget omfattende. Ulike aktører sitter med utrolig mye informasjon om den enkelte og om bevegelsene våre. Når vi beveger oss, registreres informasjon bl.a. ved bompasseringer, gjennom kameraer plassert rundt om i byen og ved flyreiser må vi legitimere oss enten ved legitimasjon eller ved fingeravtrykk. Og når vi handler på Internett og i ordinære forretninger med ulike typer kort registreres og lagres mye informasjon. Hvilke avisartikler vi leser på nettet kan registres og hvilke hjemmesider vi besøker. All denne informasjonen kan registreres og lagres. Det er i dag nesten umulig å leve et sporløst liv. Ved å samordne alle de sporene som etterlates av en person på en dag kan man si ganske mye om den personens bevegelser og aktiviteter.
Så før vi implementerer datalagringsdirektivet i norsk lovgivning, er det ikke på tide å tenke litt på hvilket samfunn vi ønsker oss? Ønsker vi virkelig å gå enda lenger i retning av et overvåkingssamfunn? Ønsker vi virkelig å innføre en type kontroll som enkelte typer diktatoriske regimer opp gjennom historien ville misunne oss? Eller ønsker vi også i framtiden å leve i en fri og liberal rettsstat? Å sikre borgenes rettigheter etter EMK er testen på om en stat kan kalle seg en demokratisk og liberal rettsstat. Framover må vi gjøre aktive valg i forhold til overvåkingen som oversvømmer samfunnet vårt. For som vi vet, veien til et overvåkingssamfunn er brulagt med gode hensikter…
Denne kommentaren har også stått på trykk i Rogalands Avis, her >>