«Vi har det vi også,» sier Forsand-rådmannen stolt. Han peker mot Kjerag-massivet som viser seg fra sin vakreste side denne tredje julidagen.
Sollys, fossesprut og svak tåkedis skaper magi oppe i den stupbratte fjellsiden. «Nei, lengre mot høyre,» sier rådmann Terje Nysted og peker på en snøflekk. Jeg hadde nettopp sagt at det eneste Lysefjorden mangler er en isbre. «Lysefjorden har alt,» sier rådmannen. Jeg er salig enig.
Lysefjorden utvikling, Stavanger Turistforening, representanter fra Rogaland fylkeskommune og Ryfylke friluftsråd, samt ordføreren og rådmannen i Forsand, hadde satt av dagen for å ta fjorden ytterligere i øyesyn. Det prestisjetunge naturmagasinet National Geographic har slått fast at norske fjorder er det beste reisemålet i verden. Sammen med 200 eksperter på turisme har de vurdert 115 av de mest kjente turistdestinasjonene i verden. Målene ble vurdert ut fra seks kriterier blant annet hvor godt bevart, hvor lite forurenset og hvor vakkert stedet er, samt hvor politisk klokt turistattraksjonen blir administrert og holdt ved like. På en skala fra én til hundre kommer norske fjorder på en klar førsteplass med 82 poeng. Konkurransen er optimal. Våre fjorder er rangert foran steder som Påskeøya, Galapagos, Toscana, Bahamas og Den kinesiske mur. Siste plassen? Costa del Sol på Spanskekysten!
I det jeg skriver denne kommentaren hører jeg at TV-nyhetene melder at et fly fra Japan lander på Flesland utenfor Bergen. Japanerne blir spurt hvorfor de er kommet til Norge. De vil se fjordene. De norske fjordene.
Det skjønner jeg godt. Bare synd de ikke ble med oss innover fjorden sist torsdag. De hadde blant annet sett Landa, Bergsholmen, Prekestolen, Flørli-bygden med den nedlagte kraftstasjonen og de 4444 trappene rett til værs, Kjerag-massivet med bolten, fjellgården Bakken ved Songesand, Fantahålå, Bratteli og Øygardsstøl. Begivenhetene og attraksjonene står i kø innover den tre mil lange, vakre fjorden.
Men de hadde helt sikkert spurt om hvorfor noen av de eldre gårdene står til nedfalls. Det ville vært vanskelig å gi et godt svar. Den tidligere majestetiske storgården på Håhelleren er et sørgelig syn i dag. Gården har en historie som få andre i Rogaland og dagens bygning er flere hundre år gammel. Vi gikk i land og fikk se et hovedhus hvor deler av den nordøstre veggen hadde falt ned. Det står ikke bedre til med bygningene på Kallastein noe lenger ute i fjorden. Det er en kulturhistorisk skamplett at bygningene ikke er bedre ivaretatt. Spesielt hovedhuset på Håhelleren er det av nasjonal verdi å bevare. Det er som om bevaringstanken ikke helt har nådd disse eldre gårdene i Lysefjorden. Det er på høy tid. Det hviler et stort ansvar på grunneiere og kommunen å sikre eiendommene for ettertiden. Og det haster. Det er helt åpenbart at de rette initiativ må tas snarest. Når eiendommene er istandsatt igjen vil de heve attraksjonsverdien i fjorden ytterligere. Skulle de forfalle ytterligere er jeg redd både japanere og andre velger seg andre fjorder. Et av kriteriene til National Geographic var nettopp hvor godt bevart området er!
Jeg tror japanerne, hvis de hadde blitt med oss innover fjorden, ville spurt om de kunne gå i land like under Prekestolen for å bestige platået 599 over dem. «Ikke i dag, men kanskje om noen år,» måtte vi svart. Men planene ligger der: Ny Refså kai, betydelig sikrere trasé mot Prekestolen. Men først og fremst planer for å kunne lage en god sti over til Prekestolhytten og dermed gi mulighet for å ta buss videre mot Stavanger. Mulighetene er mange. I et reiselivsperspektiv er det helt avgjørende at det kommer en løsning på dette så raskt som mulig. Det er et stort marked som venter der ute. Ingen av de mest attraktive fjordene ligger så nær en storbyregion som Lysefjorden. Det ligger enorme muligheter for å få flere turister til i Lysefjorden. Turister som går i land. Turister som overnatter i fjorden. Turister som legger penger igjen. Det er et regionalt ansvar å utvikle Lysefjorden både forvaltningsmessig og økonomisk. Det må et løft til hvis Lysefjordens turistsjef Ole Madsen skal få realisert målsettingen sin: En fordobling av antall besøkende i årene som kommer. Fra dagens turistantall på 280.000 til 500.000
Japanerne hadde likt Flørli. Kanskje de ikke hadde hatt tid til å gå opp alle de 4444 trinnene, det holder med 1000 for å ta det spektakulære fotoet. De ville sett kirkekunst av Per Odd Aarestad i den gamle kraftstasjonen, spist en hyggelig lunsj på kafeen eller tatt en liten tur opp i lien og beskuet den gamle, lille kraftstasjonsbygden. Planen var å rive kraftstasjonen, rørgaten, trappene og kabelbanen. Alt står der i dag. Stavanger Turistforening og Flørlis Venner med Hanne Thomsen i spissen har nedlagt et stort arbeid. Det er dette arbeidet som er grunnlaget for at det i dag er et langsiktig perspektiv som nå skal prege det videre arbeidet. Lysefjorden utvikling sysler med planer om å få kabelbanen i drift igjen. Det ville vært en attraksjon av dimensjoner. Fløybanen «kunne gått hem og lagt seg». Så ville tiden vise om det er realisme i prosjektet, og jeg får legge til, i all forsiktighet — om de sikkerhetsmessige hensyn blir ivaretatt. Fjorden trenger denne type kreative og spenstige tanker. Men utviklingen av fjorden må først og fremst gjøres med respekt for historien og verdiene til de gamle bygdene og gårdene.
Og japanerne? De ville kanskje sagt at de har lest at det er egne nasjonalparker i Norge og spurt om ikke Lysefjorden er en slik nasjonalpark. Vi ville svart at det sysles med tanker om å gjøre mindre deler av fjorden, Prekestolen-området, til nasjonalpark. Men der og da ville jeg tenkt: Hvorfor begrense det til Prekestolen-området, hvorfor er ikke gjøre nettopp hele fjorden til en nasjonalpark? Da ville rådmannen fått kompensert for at isbreen, når alt kommer til alt, mangler. Og for en kompensasjon!
Denne kommentaren har også stått på trykk i Rogalands Avis, les mer her >>