Oppland fylkeskommune har som skoleeier holdt seg til en streng tolkning av hvilke aktiviteter som er nødvendige i forhold til læreplanene og dette innebærer store konsekvenser for opplæringen. Aktiviteter som i læreplanforstand ikke er nødvendige som for eksempel teaterturer, kunstmuseumbesøk, bedriftsbesøk og språkturer til utlandet er ikke lenger mulige å gjennomføre i de videregående skolene i Oppland. Det offentlige har ikke penger og elevene eller foreldrene har ikke lov til å betale egenandeler. Gratisprinsippet betyr at når en eller to per klasse har det dårlig, skal alle i klassa ha det like dårlig. Dette er en trist form for sosialisme.
Vi har allerede hørt om skoleturer som er blitt avlyst, skuffede elever som ikke kom seg på den lenge planlagte språkturen fordi deres foreldre ikke fikk lov til å betale de manglende tusenlappene. Vi har også hørt om oppfinnsomme foreldre som søker permisjon for barna sine, tar ungene sine ut av skolen slik at turen kan gjennomføres som en privat tur, utenfor skoletiden. I GD (25.6.) står tre språklærere ved Lillehammer videregående fram og sier at “utveksling av språkelever og språkturer har vært viktig for motivasjonen i språkopplæringen. Nå er det ikke lenger lov at elevene betaler egenandel, og dermed lar det seg ikke lenger arrangere språkturer. Bare de prosjektene som går inn under EU-ordningene Leonardo og Comenius kan opprettholdes. Dette er synd for internasjonaliseringsarbeidet vårt.”
Dette blir som å snakke med to tunger. Den ene tungen lovpriser internasjonalisering og nødvendigheten av å kunne språk. Både gjennom Kvalitetsreformen og Kunnskapsløftet er internasjonalisering av norsk utdanning bekreftet som satsingsområde. Regjeringen holder også på med en stortingsmelding om internasjonalisering av utdanning som skal komme ut i høst. Det er et stort fokus på internasjonalt samarbeid, også i Oppland fylkeskommune, hvor den internasjonale komiteen arbeider med en internasjonal strategi.
Men samtidig vedtar regjeringen et prinsipp som gjør at det blir, hvis ikke helt umulig, i hvert fall veldig vanskelig å dra på skoleturer. Hva er dramaundervisning uten en teatertur? Hva er samfunnsfag og økonomi ved Lena videregående skole uten den tradisjons- og lærerike turen til Ullersmo landsfengsel? Hva er tyskundervisning uten å bli kjent med tysk kultur og ekte tyskere? Landsgjennomsnittet i skriftlig tysk er 2,7 og ifølge lektor Alf Olav Haugen ved Lillehammer videregående skole (GD 25.6.08) er det en stor forskjell på hva elevene skal kunne i tysk og hva de faktisk kan. Samtidig er Tyskland Norges største handelspartner og både næringslivet og reiselivet skriker etter folk som kan tysk. En streng håndheving av gratisprinsippet er i hvert fall ikke med på å øke språkkompetansen i Oppland. Er det dette vi vil? Vil vi gjøre innholdet i den norske skolen enda dårligere?
Disse turene er viktige og nødvendige for at elevene blir tilstrekkelig dannet og rustet til å møte samfunnet utenfor skolen og arbeidslivet etter skoletiden. Relativt korte språkturer gjør ingen flytende i tysk eller fransk, men slike turer har som oftest en stor innvirkning på motivasjonen. Elevene får et reelt forhold til fremmedspråk og får bruke språket i en naturlig kontekst.
Dugnadsarbeidet, som man ofte gjør i forkant av disse turene for å samle inn penger, inneholder også viktige læringsverdier. Elevene lærer å samarbeide, sette opp et budsjett og jobbe langsiktig mot en konkret målsetning. Lærerne rapporterer at de beste turene ofte er nettopp de som er blitt planlagt lang tid i forveien. Men til tross for en langsiktig jobbing, planlegging og dugnadsinnsats gjenstår det ofte en egenandel for at elevene skal kunne dra på turen. Dette synes vi i Venstre er helt akseptabelt. De elevene som ikke kan betale egenandel, kan ivaretas gjennom en enkel stipendordning, men dette vil ikke de rødgrønne. De vil at alle skal ha det likt og i dette tilfellet — like dårlig.
Sanna Sarromaa,
Oppland Venstre