Jeg hadde sett noen av maleriene avbildet i lærebøkene på skolen, men det var noe helt annet å se dem i virkeligheten. Det var en overveldende opplevelse. Sterkest inntrykk gjorde Munch og spesielt gjorde hans maleri «Madonna» et uutslettelig inntrykk (jeg var i en mottakelig alder for bildets budskap). I dag har jeg en plakat med «Madonna» på veggen. Omtrent i samme alder var jeg også på skoletur til Nasjonalteateret og så Ibsens «Peer Gynt». Vi hadde lest stykket i timene på skolen. Men igjen, å se, var en langt sterkere opplevelse. Ibsen rykket opp fra å være en kjedelig pensumforfatter, til å bli en av mine yndlingsforfattere.
Jeg kan trygt si at disse opplevelsene har vært med å forme meg og mitt liv. Ikke bare opplevelsene i seg selv, men den stimulansen de ga til videre kulturopplevelser.
Enda sterkere påvirkning har andre kulturopplevelser hatt. Jeg er vokst opp med «The Rolling Stones», «The Beatles» og mange andre av datidens store artister og band.
Selvsagt husker jeg spesielt godt de sangene som var populære da jeg møtte min daværende kjæreste (og nåværende kone). Sammen med kamerater så jeg de første James Bond filmene, Star Wars og Clint Eastwoods westernfilmer. Og vi leste Morgan Kane bøkene. Vi delte også idrettsopplevelser som utøvere og tilskuere. Og vi var en del av den tidens politiske virkelighet, med aktiv innsats i Unge Venstre og andre ungdomspartier med alt det førte med seg.
De kulturelle opplevelser har derfor ikke bare formet meg, men også mye av mitt forhold til andre mennesker, spesielt til mine venner og andre som deler de samme erfaringene, men og til de fleste andre mennesker.
I en skolestil i 15-års alderen, måtte vi forklare hva kultur er. Mitt forslag var at det var «alt vi gjorde i tillegg til det vi måtte gjøre for å skaffe oss mat, klær og tak over hodet». Jeg synes fremdeles dette var klokt tenkt, selv om jeg ville formulert meg noe annerledes i dag.
Seinere har jeg derfor forstått at kultur er av avgjørende betydning for utvikling av det enkelte menneske, forholdet mellom mennesker og for samfunnet som helhet. Groruddalen med alle sine frivillige aktiviteter, er et levende bevis på dette. Men vi kunne kommet mye lengre, hvis forholdene ble lagt bedre til rette.
En større satsning på kultur i Groruddalen, blant annet med et stort og flere mindre kulturhus, vil ha en sterkt utviklende virkning på Groruddalen som bysamfunn og alle dens innbyggere. Spesielt på barn og ungdom. Dette vil forsterkes av den signaleffekt en slik satsning har.
Noen går på det som arrangeres i et kulturhus uansett hvor det er lokalisert. Det er de som allerede vet at de liker dette (eller som blir tvunget med på skoletur). Men for de fleste andre, kan beliggenheten av kulturhusene har stor innvirkning på hvem som besøker dem. Vi vet også at hvis vi først har vært på et sted, vender vi tilbake til andre tilbud på dette stedet. En større satsning på kulturhus i Groruddalen, slik mange nå foreslår, vil derfor føre til at mange, kanskje de fleste, av dalens unge vil kunne få den samme, og helst langt større, kulturelle gave som jeg og mange andre fikk i vår oppvekst. Og selvsagt vil det være til stor nytte og glede også for alle oss andre i Groruddalen og ellers i Oslo-regionen.
Vi lever i en tid da de fleste av oss har tilstrekkelig av det materielle. Vårt samfunn er et av de materielt rikeste som har eksistert i menneskehetens historie. Få tror vel at vi blir mer lykkelige med økt materielt forbruk. Utøvelse og/eller opplevelse av kulturaktiviteter, vil derimot kunne gjøre oss til rikere (i egentlig betydning), modnere og lykkeligere mennesker. Inkludert i dette, er det bedrede fellesskap kultur kan bidra til. Nylig hørte jeg en skuespiller si at «Kanskje lever vi ikke av kulturen, men det er for kulturen vi lever».