Valg som forener fortid og framtid
Når en rusler rundt i imponerende Central Park i New York, er det nærliggende å reflektere over hvordan det har vært mulig å lage og bevare en slikt areal på Manhattan, hvor hver kvadrameter byggeareal er gull verdt. Forklaringen er at noen tenkte framtidsrettet og helhetlig på det kritiske tidspunktet.
Av Gunnar Kvassheim (V), leder i energi- og miljøkomiteen på Stortinget
Det var poeten og redaktøren av daværende Evening Post, nåværende New York Post, William Cullen Bryant, som var den første som tok til orde for at den sterkt voksende byen trengte en "public park". Hans gode allierte var den første amerikanske landskapsarkitekten Andrew Jackson Downing. Det var ikke opplagt at deres tanker skulle få tilslutning. Det nær 3,5 kvadratkilometer store arealet var meget etterspurt til utbyggingsformål. Men heldigvis vant deres ideer fram. I dag er det ingen som beklager det, selv om parkarealet er mer verdt enn noen gang, antakelig mangfoldige hundre milliarder kroner. New York uten Central Park er utenkelig.
Innen kulturminnearbeidet er det av avgjørende betydning å tenke framtidsrettet før det er for sent. I min hjemby Egersund slet den lokale fayancefabrikken tungt på 70-tallet. Det var stort behov for nye arbeidsplasser. Jeg husker jeg traff en lokal politiker, som klargjorde sin programerklæring: “Dersom det kan skaffes areal til 20 nye arbeidsplasser, så er jeg villig til å flytte kirken!” Vi hadde på samme tid en diskusjon om bevaring av verdifull trehusbebyggelse midt i Egersund sentrum. “Riv lorten! En ny tid krever nye bygninger”, var den rådende oppfatning i toneangivende kretser. Heldigvis vant vi som var mot riving av trehusområdet Hauen fram. I dag er det en velfungerende del av Egersund sentrum. Den vises stolt fram til besøkende, også av de som ville ha den revet for noen tiår siden. Det skjer i en by nesten uten arbeidsledighet, og hvor ingen orker tanken på at noe skal skje med vår kirke, selve smykkesteinen i byens sentrum.
Det vanskeligste og viktigste er altså ikke å være en del av jubelkoret når avgjørelser er tatt og resultatet viser seg å bli bra. Det vanskeligste og viktigste er å bidra til de "riktige" og kontroversielle avgjørelser når slagene står. Skal politikerne gjøre den jobben det er all grunn til å forvente at de gjør, er det viktig at deres referanser og verdier er noe mer enn øyeblikkets bilde og utfordringer. Det må ligge et verdivalg og vilje til langsiktig tenkning i bunn. Heldigvis finnes det eksempler på Manhattan og i norske trehusbyer på at beslutningstakere har vært seg sitt ansvar bevisst. Men det finnes dessverre også mange eksempler på det motsatte, på at kortsiktighet og manglende verdiforankring har resultert i beslutninger som i ettertid dømmes nord og ned.
De kommende årene skal det tas mange nye beslutninger som berører våre kulturminner, og som i ettertid vil bli bejublet eller møtt med unison hoderisting. Hvordan kan vi bidra til at flest mulig beslutninger vil stå seg over tid og ikke avgjøres av snevre behov og kortsiktig tenkning?
I mange av våre byer rives trehus, og verdifull bebyggelse er under press. Byenes ansikt og identitet trues. Slik er det i Stavanger, hvor det er sterk vekst og mange som ønsker å bruke sine store økonomiske muskler. Framtidens behov krever sitt, sier de som vil rive trehus. Slik ble det også argumentert da slagene om trehusbebyggelsen Gamle Stavanger stod. Heldigvis vant langsiktigheten og forståelse for Stavangers identitet da. Det gleder alle seg over i dag. Men vi vet også at det ikke gir noen garanti for at langsiktigheten seirer i de nye slagene. Slik er det i Stavanger og i mange andre byer. Og slik er det mange steder hvor kampen står om bruken av viktige areal til "vekst og utvikling".
Derfor er arbeidet med å spre kunnskap om og forståelse for våre kulturminners betydning meget viktig. Det er ikke minst politikernes oppgave — lokalt og nasjonalt — å bidra til at denne verdiforankring er til stede og brukes når beslutninger tas. Og det er et ansvar for de som er opptatt av slike spørsmål å bidra til å sette dem på dagsorden med tyngde. Da øker muligheten for at vi får beslutninger som står seg utover øyeblikkets behov og tenkning.