Tenk deg at du lever på midten av 1500-tallet, og så begynner noen som kaller seg forskere å fortelle deg at jorden ikke lenger er universets midtpunkt, og at den ikke noen gang hadde vært det. Men du hadde jo slått deg til ro med at planetene, stjernene og solen dreide rundt nettopp jorden. Det var jo slik prestene sa det var, og på den tiden prestene som stod for det meste av ny informasjon. Det presten prata om, var gjerne det du var opptatt av, spesielt hvis det var en god prest. I dag er ting mer utrykte og man kan få følelsen av å ikke kunne prate med noen i all informasjonen.
Det tok flere hundre år for forskerne å få menneskeheten til å akseptere at jorden ikke har noen unik stilling i universet. Kanskje har de enda ikke helt klart å overbevise alle. Fordi i den akspteringen blir himmelen noe enda mer abstrakt. Derfor blir et nytt virklighetsbilde som forteller oss at jordens eget liv kan flekke oss av banen, bli vansklig å akseptere for mange. Tom Victor Segalstad en av Frp sine skeptiske hoder, har (faktisk) sagt noe smart. "Naturlovar kan ikkje avgjerast ved handsopprekking" sa han. Med argumentet mener han at det blir feil å bruke penger på å begrense klimautslipp. Men det er faktisk mulig å forstå naturlover — se feks tyngdeloven. Det kan heller være at manglen på å legge naturlover til grunn for samfunnet har ført oss inn i dagens miljøkrise.
Et paradoks er at på samme måte som det på 1500-tallet var (og forsatt er) umulig å kunne gå ut av døra å forstå at alt dreier rundt sola, er det i dag umulig å kunne gå ut av døra og se den globale oppvarmingen. Man kan se at det er mindre snø, man vet at det aldri har vært flere mennesker på jorda samtidig, man kan kjenne eksoslukta, men det går ikke an å se at CO2 hoper seg opp. Den eneste måten man kan forstå det, er å sette seg inn i det. Men da må man først bli interessert i naturen igjen. Derfor blir jeg provosert når all miljødebatt blir slaktet til tall og penger. Det er det kanskje ikke så rart at flere leser Se og Hør enn IPC- rapportene. Selv om det siste faktisk handler om deg selv og din fremtid, virker det veldig fjernt.
Et annet er de evige miljøoppslagene i avisene. Er det slik at stor mediedekning er synonymt med god kunnskapsformidling? Kan jo svare det med et spørsmål. Vet du hvorfor det er miljøvennlig å spise mindre rødt kjøtt? Hvis du ikke gidder å finne det ut, mener den franske sosiologen Pierre Bourdiue å vite hvorfor. Bourdiue mener den fragmentariske korte formidlingen (som avisene er stapfulleav) skaper avstand og behov for beskyttelse: Det motsatte av innsikt, empati og trang til å vite mer. Derfor klapp sammen avisa og lær av f.eks Lars Monsen og Langedrag.- bli glad i naturen. Edvin Thorsen sa en gang under TV serien "Vi på Langedrag": "de som kommer i kontakt med dyrene og får et personlig forhold til dem (ulv, gaupe, fjellrev) vil etterpå ønske å bevare dem". Det endeløs mye lærdom i det utsagnet.
Men la oss si at du er inneforstått med at mennesker er skyld i klimaendringene. Betyr det at man skal slutte å kjøre bil? spise mindre kjøtt? bytte til mindre hus med miljøvennlig oppevaring? Jeg trur faktisk at folk er villig til det, men problemet er hvis naboen ikke gjør det samme, eller satt i enda støre sammenheng hvis Norge gjør det og Kina forsetter å bygge kullkraftverk. Løsningen på klimakrisen er blitt et klassisk fangens dilemma. Situasjonen der to fanger sitter isolert i hver sin celle, anklageren er overbevist om at de er skyldige, men trenger en tilståelse for å få dem dømt. Han lover derfor hver av dem at han skal gå fri hvis han tyster på kameraten, som må ta hele skylden alene. (Spillet) er slik at om begge tyster vil begge få 5 års fengsel hver, om ingen tyster, går begge fri.
Den fornuftige løsningen er selvfølgig at begge holder kjeft. Men rasjonelt ville alle tenke at uansett hva den andre gjør, vil han tjene på å tyste. For han kjenner ikke anklagerens motiv. I vår virklighet finnes det inget motiv(selv om mange trur det), mennesker er skyld i klimaendringer. Ikke rart mange har skreket på den sterke statsmakt for å få løst denne utfordringen. Men har vi ikke prøvd dette lenge nok nå (se Kyoto og USA). Jeg har mer tru på den liberalistiske løsningen: åpenhet. Sett at fangen visste hva kameraten gjorde og anklageren trengte, da ville valget blitt lettere. Kankje kan klimakrisen bli noe som kan samle menneskeheten mot en felles fiende (slik som innvasjonsfilmer fra rommet) uten et ledende flagg.
Men hva skal vi gjøre ?
Dette er kanskje litt kleint, men prøver meg på en parallell til en fortelling jeg har hørt: Fortellingen om en gutt som drar til den viseste mannen i verden for å få løsningen på lykke i livet. Gutten dro med en forestilling om en mann som bodde alene på en fjelltopp. Men kom til et sted fullt av folk og måte vente lenge for å få prate med den vise. Da gutten endelig fikk stilt spørsmålet, tenkte den vise seg lenge om. Så gav ham gutten en skje med et egg og sa at han ikke kunne få et svar fra en der han ikke hadde sett hans eindom. Da gutten kom tilbake noen timer senere, spurte den vise hva han syns om hagen hans, maleriene hans og bibloteket hans. Hver gang måtte gutten se flaut i gulvet, han hadde ikke sett noe da han var helt fiksert på å ikke ødelegge egget. På neste tur så gutten alle maleriene, hagen, bibloteket samtidig som han ikke knuste egget. Og gutten forsto hva den vise hadde ment med lykke. Den moralske delen av historien sier seg selv, til vårt bruk kan egget ses på som et bilde på jorden. Det er en kjent sak at et knust egg er umulig å reparere.
Fredrik Vikse