Dato: Mandag 28.april
Tid: 11.30 — 15:30
(registrering i Prinsens gt på Wessels plass fra 11.00)
Sted: Auditoriet
Frist for påmelding: torsdag 24.apri -08.
Program
11:30 Lunsj
12.00 Velkommen v/gruppeleder i Oslo Bystyre, Ola Elvestuen
12:15 Borgerlønnstanken v/ forsker Nanna Kildal, Rokkansenteret i Bergen
13:00 Borgerlønn – begrensninger og muligheter v/ forsker Axel West Pedersen, NOVA
13:45 Borgerlønn i Venstre v/ nestleder Trine Skei Grande
14:00 Borgerlønn som kamp mot utestengelse v/ forsker Runar Døving, SIFO
14:30 Ordet fritt — diskusjon med panelet
15:30 Avslutning
Påmelding til seminaret gjøres her.
Venstre har i mange år hatt en visjon om borgerlønn på programmet. Tanken om en garantert minsteinntekt uten vilkår om arbeid eller i forhold til økonomisk behov, har mange tilhengere blant forskere og nobelprisvinnere i økonomi. Garantert minsteinntekt blir gjennomført i Brasil med virkning fra 2005, med de aller fattigste som målgruppe først. De samme diskusjonene har foregått i Sør-Afrika, Irak (som en måte å hindre korrupsjon og fordele landets enorme oljeressurser), og Alaska som har gjennomført en variant. I de nordiske landene kjenner vi diskusjonen fra både Finland og Danmark og i mindre grad Norge og Sverige. Imidlertid er diskusjonen nærmest død i dag.
Motforestillingene til universell borgerlønn er i hovedsak kostnadene og fare for at mange vil trekke seg ut av arbeidsmarkedet ved et fritt valg. Særlig i perioder med press i økonomien, som nå, er det et argument. Det er også begrunnelsen til Venstres forsiktighet i programmet, med begrensing til de som faller utenfor det ordinære arbeidslivet, krav til individuell handlingsplan, og ønsket om først å prøve ut en ordning i enkelte kommuner.
Hva er borgerlønn?
Det finnes en rekke definisjoner. Borgerlønn kan for eksempel defineres som:
«En ubetinget rettighet for alle borgere til en inntekt som gjør det mulig å leve på et begrenset materielt nivå.»
Vårt standpunkt er som følger: Venstre ønsker innført en borgerlønn, en garantert minsteinntekt i første omgang for langtidsmottagere av sosialhjelp. Borgerlønnens størrelse skal være på 2,5 G (ca 155.000) og borgerlønnen skal regnes som skattbar inntekt. Med dette opplegget så vil langtidsmottagere av sosialhjelp sitte igjen med ca 10.000 kr måneden etter skatt. I noen kommuner vil det da være helt unødvendig med bostøtte. Borgerlønnen ønskes innført i første omgang som et prøveprosjekt, og finansiert som et spleiselag mellom stat og kommune.
Konsekvensen av dette vil i praksis være en standarisering av sosialhjelpssatsene for hele landet. Men ved å holde bostøtten utenom er det opp til den enkelte kommune å tilpasse kostnader ved det å bo. Det er åpenbart billigere å bo i Hardanger enn i Oslo. Ellers er levekostnadene beregnet til å være de samme.
Borgerlønn vil ikke være egnet for alle sosialhjelpsmottagere uten at det samtidig er økonomisk rådgivning og oppfølging. Det ville for eksempel være problematisk å gi 10.000 kr måneden til tunge sprøytenarkomane.
En økning i inntektene til sosialhjelpsmottagere vil gi verdighet til en gruppe mennesker som i dag altfor ofte er passive klienter. Det er tid – og ressurskrevende å gå fra kontor til kontor og hele tiden redegjøre for sine behov. En økning i denne gruppens inntekter vil gi mange mulighet til å bruke tiden annerledes, og dette i seg selv vil ha positive effekter som vanskelig lar seg måle i kroner og øre. Her er det muligheter for innsparinger innenfor både helse- og sosialsektoren på sikt.
Venstre er en sterk tilhenger av at kommunene skal finne gode løsninger for sine innbyggere, men på sikt må dagens sosialhjelp erstattes av en borgerlønn, en garantert minsteinntekt. En slik borgerlønn skal være for mennesker som av ulike årsaker faller utenom det ordinære arbeidsliv og trygdesystem og dermed ikke kan forsørge seg selv. Ordningen må ikke føre til passivisering og hindre aktivt jobbsøking. Mottakerne av borgerlønn skal ha en individuell plan som skal være forpliktende, både for brukeren og det offentlige, for å sikre den enkelte en bedre og mer stabil tilværelse.
Hovedutfordringen er å rive ned alle de usynlige murene som finnes mellom ulike etater og institusjoner. Det hjelper ikke med en statlig veiledende norm for sosialhjelpsatser dersom du ikke får hjelp med rus- og/eller psykiatriproblemer. Det hjelper ikke med generelle rettighetslover om utdanning og arbeid når du har mer enn nok med å finne et sted å sove neste natt.
I Norge er det ikke lenger viktig å gi mer til alle, men mer til de som trenger det mest. Fattigdom i Norge er ikke et klasseproblem, men et problem som rammer enkeltmennesker — ofte svært tilfeldig og uventet. Venstre ønsker å gi alle en trygghet i bunn i form av en borgerlønn eller garantert minsteinntekt, supplert med individuelle løsninger som kan hjelpe den enkelte ut av fattigdom og til et verdig liv.
Økonomisk sosialhjelp er en individuell, behovsprøvd, kortvarig ytelse, som skal bidra til at mottakere blir i stand til å klare seg uten sosialhjelp. Sosialhjelpens størrelse regnes ut etter skjønn, men det er gitt noen veiledende retningslinjer for utregning i et rundskriv fra arbeids- og inkluderingsdepartementet. I rundskrivet skilles det mellom kjerneområdet i livsoppholdsbegrepet og særskilte utgifter. Kjerneområdene er: Mat og drikke, klær og sko, husholdsartikler og hygiene med mer, TV- lisens, avis og telefon, fritidsaktiviteter, fritidsutstyr til barn, reiseutgifter, boutgifter, strøm og oppvarming, bolig og innboforsikring, innbo og utstyr. Forenklingen som ligger i å ikke måtte redegjøre for dette er betydelig for alle involverte.