Videre snakket jeg om hvorfor vi har et behov for å tenke nytt rusomsorgen. Dagens situasjon i Norge hindrer ikke nyrekruttering eller bidrar til å forbedre den sosiale situasjonen og helsen for rusavhengige. Vi må ta et oppgjør med en linje som baserer seg på moralisme og nulltolleranse. Vi må være villig til å prøve det som har stått uprøvd. Det som kan skaffes av verdighet og livskvalitet er det vi som politikere som er ansvarlige for å sikre.
Til slutt tok jeg opp EU. EØS-avtalen er en udemokratiske kalkulert tilnærming til et system som for våre naboland er et alleuropeisk felleskap. Det er på tide Venstre igjen ser på vårt forhold til EU. Det er underlig at et parti som gjennom hele sin historie har vært opptatt av demokrati og deltakelse i dag velger å sette seg på sidelinjen av Europas store demokratiprosjekt.
Som liberale politikere er vi forpliktet til å tørre å gå inn i de vanskelige debattene og finne nye svar.
Agderposten omtalar landsmøtetalen her.
Les heile talen her:
Kjære landsmøte!
Jeg er stolt over å stå her for første gang som leder for Norges liberale ungdomsorganisasjon, Norges Unge Venstre. Jeg er stolt over å være leder for 900 ungdom som kjemper for at Norges liberale parti, Venstre, skal bli større å få gjennomslag for en raus og liberal politikk.
For meg er det ingen tvil om at det nå, mer enn noen gang før, er behov for en liberal stemme i den norske samfunnsdebatten. Når personvernet er truet av videoovervåkning, helseregistre eller datalagringsdirektiv er det behov for den liberale stemme.
Når klima endringene truer med å frata mulighetene til fremtidige generasjoner er det behov for den liberale stemme.
Og når FRP kommer opp med den bruneste og mest gromsete innvandringspolitikken er det definitivt behov for den liberale stemme som skriker ut:
Mer innvandring, takk!
Mandag morgen våknet jeg opp til VGs forside og nok en gang forstod jeg hvorfor jeg er med i Venstre.
I denne saken klarer FrP å få frem et menneskesyn som gjør meg både sint, frustrert og sjokkert.
Det som gjør meg enda mer frustrert er svarene fra det politiske Norge som kan oppsummeres med; dette blir for dumt å kommentere eller dette er ikke i overenstemmelse med internasjonale konvensjoner. Jeg er veldig lei av å høre om ny kurs i politikken, men i denne uka savnet jeg det. Resultater er at alle partiene møter FrP og lar deres politikk ligge til grunn for den videre debatten. Med dette så flytter alle seg litt etter litt og møter FrP.
Venstres jobb å møte innvandring med en positiv innstilling. Når vi tar debatten om innvandring kan vi ikke gjemme oss bak en retorikk at FrP s politikk ikke er gjennomførbar. Vår innvandringspolitikk må handle om et grunnleggende liberal menneskesyn og en erkjennelse om at man skal ha lov til å bevege seg fritt uansett hvilket pass man bærer i hånden.
Norges innvandringsdebatt skal ikke stå mellom Bjarne Håkon Hanssen på den ene siden og Per-Willy Amundsen på den andre.
Hvor Panzer-Hanssen fremstår som den liberale og humane.
Tenk dere at dere sitter på et rom i et fremmed land.
– Du forstår ikke språket, det er masse kanaler på tven, men språket og handling er ikke til å sette seg inn i.
– Du må henge rundt på det samme stedet.
– Det er vanskelig å ta del i lokalsamfunnet
– Du får ikke lov å ta deg en jobb av landets myndigheter.
– Du har heller ingen penger.
– Og slik går livet i noen år.
Det er ikke så rart at det er mennesker som kommet til Norge beskriver det som å gå hardt og brutalt på veggen.
Det må bli lettere å ta del i samfunnet. Foruten fotballspillere og hjernekirurger er man satt til å vente på et rom i kanskje flere år hvis man var så uheldig å komme til Norge. Ikke bare er det en utfordring å finne ut hvordan man skal komme i gang med arbeid og bli kjent med folk, men det er også en utfordring og i det hele tatt få lov til å løfte en finger.
– Vi vil ha flere mennesker til Norge,
– vi tror på at kunnskap som ikke er utviklet i Norge kan bety noe for lander
– Skal vi ha ærlige arbeidere må vi sikre en ærlig dør til Norge.
– det skal ikke være galt å ønske seg et liv et annet sted enn der man er født.
Så hvem tar det tyngste valget? Jeg mener det ikke er oss som sitter her, men for de som blir splittet fra sin familie, jagd fra sine hjem og må forlate deres hjemland. De har tatt et stort og tungt valg.
For Venstres politikk skal handle om å gi disse menneskene en åpen og ærlig mulighet til å søke lykken et annet sted. Kall de gjerne lykkejegere, men gjør det med et positivt fortegn!
Det er et tydelig behov for en liberal stemme i norsk innvandringsdebatt. Vi må bidra til å forme samfunnet så det tar imot den enkelte og ikke bidra til å dyrke forfeilede system.
Så på samme måte som innvandrere sliter i møte med systemet og ingen politikere som inntar den radikale og liberale linja i deres forvar er dette ofte den samme situasjonen rusavhengige sitter med.
Å være rusavhengig er en sykdom. Det er imidlertid en sykdom vi behandler som annenrangs, eller aller helst ignorere fullstendig.
Når politiker først beveger seg inn på rusfeltet detaljstyrer de rusomsorgen uten å ha peiling.
Hva om politikere hadde styrt resten av helsevesenet på samme måten?
Hva hadde vi sagt hvis helse og omsorgskomiteen satt og detaljstyrte hvilke medisiner som skal brukes til kreftbehandling, influensa eller hodepine?
Så; hvordan fungerer narkotikapolitikken andre steder?
Flere land i Europa har prøvd ut utdeling av heroin. Noen land har bedre resultater en andre.
I Sveits har nyrekruteringen av heroinavhengige gått ned med 80 % siden de startet utdeling av heroin på begynnelsen av 90-tallet, helsesituasjonen har blitt bedre og den rusavhengige har tatt grepet om sitt eget liv.
50% av de som deltok i prøveprosjekt i Hamburg var i og kom i arbeid under prosjekt. I Hamburg trakk de ut de tyngste brukerne som ikke hadde klart avvenningsprogram. Mange mente den gang i Tyskland at dette ville de ikke klare å følge opp. De ville ikke klare å møte på legekontoret flere ganger daglig.
Men de som fikk sjansen tok den og motbeviste alle forestillinger politikerne hadde om dem.
Danmark vedtok nylig at de skal gjenoppta prosjekt med heroinassistert behandling. Der var det en prostituert som fikk dop/penger for at menn kunne bruke kroppen hennes når hun var bevistløs som igjen startet debatten.
Jeg mener at vi ikke trenger flere kjipe historier fra hverdagen til narkomane og pårørende for at politikere skal vekke debatten til livet i Norge. Hverdagen vår gir oss det tydeligste bilde vi trenger for å bli overbevist om at her må noe gjøres. Vi har et ansvar som liberale politikere å ta i de områdene som for andre blir vanskelige, men hvor de som blir rammet av politikernes manglende forståelse blir det største offeret.
Dagens situasjon i Norge hindrer ikke nyrekruttering eller bidrar til å forbedre den sosiale situasjonen og helsen for rusavhengige.
Vi må ta et oppgjør med en linje som baserer seg på moralisme og nulltolleranse. Vi må være villig til å prøve det som har stått uprøvd, når det vi i dag lar prege møte med rusavhengige ikke har fungert. Det som kan skaffes av verdighet og livskvalitet er det vi som politikere som er ansvarlige for å sikre.
Narkotikapolitikken trenger politikere som tar utfordringen. Vi må ta et oppgjør med en forfeilet politikk og tenker nytt! Vi må gi norsk narkotikapolitikk den liberale stemmen som den fortjener!
Til slutt vil jeg gjerne snakke om en sak alle sier vi skal snakke om neste år. Nemlig EU!
Mange peker på at EØS-avtalen er den beste redningen vi kunne få. Jeg velger å kalle EØS-avtalen en udemokratiske kalkulert tilnærming til et system som for våre naboland er et alleuropeisk felleskap.
EØS avtalen bidrar til å tilslører hele EU debatten i Norge og vi får ikke en faktisk forståelse av hva som skjer i EU og hva vi er med på. Vi sitter ut fra Venstres syn komfortabelt godt plassert som supermakt i rikmannsklubben med Liechtenstein og Island. Hvordan kan man mene dette er den beste tilknytningen til EU?
De vedtar politikken og vi implementerer den. Nå klager jeg ikke på EUs klimapolitikk, men tar man for eksempel datalagringsdirektivet er det soleklart at det var behov for motstand fra flere liberale stemmer i EU.
Skal man påvirke et samfunn krever det at man deltar i det. Da hjelper det ikke å sette seg på sidelinja og kritisere. Norge bli i dag kun sofavelgere når det kommer til EU.
Venstre kan ikke bli så tilfreds med oss selv at vi ikke deltar i kampen for mer demokrati i verden.
Venstre innførte i 1884 parlamentarisme i Norge. Jeg er av den tro at når man stiftet Venstre og påvirket samfunnsstyringen så satt ikke mannfolka seg ned og sa at nå er vi fornøyd.
Venstre har brukt de neste snart 125 år på å påvirke demokratiet og øke folks innflytelse på samfunnet. Jeg er overbevist om at også Venstrefolk i dag ser at det ikke bare er på lokalt, fylkes og nasjonalt nivå det er behov for skape politiske løsninger. Vi må også ha europeiske løsninger. Vi har lært av erfaring at skal man få det slik man ønsker, og skal man ha gjennomslag for sine standpunkt må man være tilstede der det skjer.
Alle har vel hørt: Beslutninger blir tatt av de som møter opp!
EU er ikke et ferdigutviklet demokrati i 2008. Vi vil aldri sette oss ned å si at vi har oppnådd det perfekte systemet, verken i Norge eller i EU, men fortsette kampen.
Jeg ser det som en plikt at vi som liberalere setter oss i førersete for å påvirke samfunnet vi lever i i en demokratisk retning.
Politikk er å skape endringer i folks liv, eller gi de en trygghet, gi de valgmuligheter og gi folk et sikkerhetsnett.
Å være politiker handler om å ta valg. Ikke nødvendigvis for de du får flest stemmer på tabloid eller VG nett, men fordi det er riktig og rettferdige valg. Som liberale politikere er vi forpliktet til å tørre å gå inn i de vanskelige debattene og finne nye svar. Det er i dag behov for liberale løsninger som bringer Norge fremover, de liberale løsningene kommer når alle vi i Venstre taler med den klare, rause, inkluderende liberale stemmen.