Les hele innlegget:
Helene Freilem Klingberg påpeker 27. februar at det kun er inngått 1.200 partnerskap de siste 12 årene, og hun spør om det er "god familie- og samfunnspolitikk å la en minoritet på ca. én promille ha avgjørende innflytelse på ekteskapets ordning og mor-far-barn-relasjonen".
For ordens skyld: Det riktige tallet er knapt 2.000 partnerskap, ifølge SSB. I samme periode er det under 300.000 inngåtte ekteskap — så de utgjør altså en "minoritet" på cirka 20 prosent, for å følge Klingbergs regnelogikk. For øvrig har knapt 300.000 heterofile personer skilt seg i den samme perioden — kanskje det er en større trussel mot ekteskapet som institusjon enn at noen flere får lov til å gifte seg?
Men selv om tall er morsomme, er det ikke tallene som er poenget. I spørsmål om diskriminering er det ikke en trøst at de diskriminerte er en liten gruppe. Det er ikke et seriøst argument mot likestilling at det er få mennesker det er snakk om. Det er et kvalitetstegn ved et modent demokrati at man ikke bare klarer å ivareta majoritetens interesser, men også sikrer rettigheter for minoritetene.
Når man i tillegg vet at felles ekteskapslov vil sikre barnas rettigheter bedre, så er det nøyaktige tallet på barn man sikrer rettighetene til, mindre interessant. Felles ekteskapslov sikrer blant annet arverett. Det er hjerterått å ignorere barns rettigheter bare fordi barna det er snakk om utgjør en liten prosentandel av alle barn, skriver Bjørn Smestad i bydelsdebatten i Aftenposten.