Det var i sist møte i kommunalstyret for levekår at vi fikk presentert en tilsynsrapport fra Fylkesmannen i Rogaland om situasjonen i de aktuelle PUH-boligene. En rapport som tydelig viste at det var behov for både administrativ og politisk oppfølging. Rapporten viste på flere punkt at det var et stort forbedringspotensial. Tilsynet har vist at det er behov for en mer generell gjennomgang av tjenestetilbudet til personer med psykisk utviklingshemming, ikke minst i forhold til bruk av tvang og makt.
Det mest urovekkende er levekårssjefens beskrivelse av tilsynet. «Tilsynet omfattet kun 16 av boenhetene i to av bofellesskapene. Ovennevnte gir imidlertid grunn til å tro at funnene i tilsynet er representative for flere av bofellesskapene». Stavanger kommune har i dag 19 bofellesskap for denne gruppen med 120 boenheter. Nærmere firehundre årsverk er knyttet til tjenesten og de årlige budsjett-tallene viser at kostnader/inntekter er i størrelsesorden 150 millioner kroner.
Ifølge fylkesmannens tilsynsrapport bygger avvik vedrørende bruk av tvang og makt bl.a. på følgende observasjoner: Ansatte i kommunen har ikke tilstrekkelig kunnskap om identifisering og utøvelse av tvang og makt, kommunen har ikke et system som samlet gir en oversikt over bruk av tvang og makt. Kommunen har ikke systematiske opplæringstiltak i forhold til sosialtjenesteloven og har anvendt tvang og makt uten at saksbehandlingsreglene er fulgt.
Rapporten viser videre at det er store utfordringer innen kompetanse-, ledelse- og rekrutteringssituasjonen. Videre viser tilsynet at kommune ikke sikrer tilstrekkelig grad at psykisk utviklingshemmede alltid får de sosiale tjenester som de har krav på etter lov om sosiale tjenester. Dette gjelder bl.a. støttekontakter, reisefølge til sommerleirer etc.
Det er en rapport som levekårssjefen har tatt på alvor. Det blir nå en person i levekårsstaben som i to år skal følge opp dette sentrale virksomhetsområde på en bedre måte enn de siste årene. I sakspapirene går det klart fram at administrasjonen nok har nedprioritert noe i forhold til eldreomsorg og opptrappingsplan psykisk helse de siste årene. Det er nok en mild beskrivelse. Det er helt nødvendig at dette arbeidet nå følges opp. Det gjør også levekårspolitikerne. Det var i høyeste grad et tverrpolitisk engasjement i saken og den fikk stor oppmerksomhet da den var på sakslisten i forrige måned. Mens forslag til vedtak var å ta sakens og sakens anbefalinger til orientering, ønsket politikerne å ytterligere spisse sakens alvor. Kommunalstyret vedtok fire sentrale punkter.
— Kommunalstyret ser svært alvorlig på tilsynsrapporten, og forutsetter at avvik og merknader blir fulgt opp snarest. Kommunalstyret gir sin tilslutning til anbefalinger i saksforelegget.
— Kommunalstyret ber om at det blir gjort en bruker-/ pårørendeundersøkelse som legges fram for kommunalstyret.
— Det legges fram en delrapport etter ett år slik at kommunalstyret får framlagt en situasjonsbeskrivelse av arbeidet.
— Representanter fra bofellesskap, hjemmebaserte tjenester, helse- og sosialkontor og fra de ansattes organisasjoner trekkes med i det videre arbeid.
Det ligger i sakens natur at den videre oppfølging også skal skje i samarbeid med det kommunale rådet for funksjonshemmede og med aktuelle bruker- og interesseorganisasjoner.
Utfordringene står åpenbart i kø. Det er helt avgjørende at den kompetansemessige oppfølgingen av de ansatte er på et høyt nivå og at vi prioriterer rekrutteringsproblemene til PUH-boligene. Tidligere medarbeiderundersøkelser har for øvrig vist mindre tilfredshet på dette området enn i tjenesteapparatet for øvrig. Vi må raskt komme i gang med arbeidet for å forbedre situasjonen. Jeg tror at både brukere, pårørende og ansatte forventer at ting skjer fort.
Jeg spurte meg selv etter at kommunalstyret for levekår behandlet saken: Er Stavanger i en spesiell situasjon? Er tjenesten bedre i andre deler av landet? Det viste seg fort at mange kommuner var i tilsvarende situasjon som oss. Statens helsetilsyn skrev i en oppsummeringsrapport i 2006: «Fylkesmennene har i landsomfattende tilsyn i 2006 undersøkt om tjenester som praktisk bistand og opplæring i hjemmet, avlastning og støttekontakt (jfr. §4-2 a-d i sosial-tjenesteloven) til personer med psykisk utviklingshemning endres når behovet for tjenester endres. Videre er det undersøkt om kommunene sikrer at forholdene legges til rette for tjenesteyting med minst mulig bruk av tvang og makt overfor personer med psykisk utviklingshemning som mottar sosiale tjenester. I 53 av de 59 undersøkte kommunene er det konstatert svikt.» Det skulle si sitt …
Denne brukergruppen hadde mye fokus etter HVPU-reformen som ble innført for 17 år siden. Det er mye som tyder på at den i dag framstår som den glemte reformen. Det er ikke uten grunn at Statens råd for funksjonshemmedes ønsker å sette ned et offentlig utvalg som skal se nærmere på livssituasjonen til den aktuelle målgruppen. Vi har tatt saken med oss til Venstres stortingspolitikere. Saken vil bli reist som spørsmål i Stortinget med det første.
Til tross for at tilsynsrapportene er dyster lesing legges det ned mye godt arbeid i bofellesskapene for at det skal være godt å bo der for brukerne. Det er de manglende politiske oppfølgingene av reformen og manglende politiske og administrative prioriteringer som har skapt den vanskelige situasjonen for mange brukere, pårørende og ansatte. Det er politikerne som er ansvarlig for at vilkårene er optimale slik at alle våre 19 bofellesskap skal bli enda bedre steder å bo og arbeide i enn de er i dag!
Av Per A. Thorbjørnsen, Gruppeleder, Stavanger Venstres bystyregruppe
Kronikken var på trykk mandag 18. februar i Rogalands Avis, her >>