I det siste kommunestyre kom det opp en sak med tittel "Skjærgårdnettet i livskraftige kommuner". Larvik er invitert inn et samarbeid om miljø- og samfunnsutvikling der hensikten er å utvikle en offensiv politikk, kompetanse, utvikling av verktøy, virkemidler og arbeidsformer. Foreløpig er Hurum, Kragerø, Fredrikstad og Arendal i nettverket.
Venstre har tidligere tatt initiativ til at Larvik kommune skal skape samarbeid med juridiske krefter i kommunene langs Oslofjorden for å sikre allmennhetenes rettigheter. Rett ut sagt så mener vi at advokatene fra Aker brygge ofte kan by på en temmelig ulik kamp mot kommuneadvokatene. Kanskje spesielt når det gjelder nedbygging av strandsonen der velbeslåtte hytteeieres interesser står på spill.
For Venstre var det dermed en selvfølge at Larvik deltar i samarbeidet om skjærgården, og vi foreslo at kommunen skulle være med – og vi foreslo Tore Fjeldskår, leder av Kommuneplanutvalget og Venstremann, som representant.
Verken Høyre eller FrP. ville at vi skulle delta, og stemte imot forslaget. Men skulle Larvik likevel inn, ville de ha Knut Anvik fra Frp. som Larviks representant, fremfor den miljøvennlige Fjeldskår.
Gruppeleder i Fremskrittspartiet, Per Manvik, ga fra talerstolen sin varmeste anbefaling for Anvik; han karakteriserte partifellen som en "stor forkjemper for stengsler i strandsonen". En ting skal Manvik ha; han er ærlig.
Kveldens store overraskelse var at det var en representant fra Arbeiderpartiet som endte med å gi den avgjørende stemmen til Anvik.
Resultatet etter avstemming ble med dette at Larvik deltar i samarbeidet som skal styrke allmennhetens interesser i skjærgården, men vi sender vår fremste representant for å hindre nettopp de samme interessene.
Hvilket paradoks!
Og Hallstein Bast sitt gjensvar her