Men praksis får de ikke i skolen, for den koster mer enn teori. Derimot vet voksne og erfarne mennesker, som for eksempel ordføreren og hennes kolleger i bystyret, mye mer om søppel enn sekstenåringene gjør.
For det andre må man erindre at skolen i primalandet Norge ikke har ett sekund å tape. En mann som heter Solhjell og kalles statsråd setter for tiden norsk skole i stand uten pauser. Lærerne blir som nye, skolebyggene blir som nye, planene blir gamlenye — det er ut med melk og frukt og inn med millioner. Venner — den nye dagen gryr, en dag uten friminutt og bannskap!
Intensiteten i dette byggeprosjektet, som kun kan sammenlignes med gjenoppbyggingen etter en krig, er til å ta og føle på når Solhjell, som minner om en teologisk kandidat i siste praksisavdeling, messer om det nye ekteskapet som gryr mellom hjem og skole — en intellingensproduserende forening uten skilsmisse.
Hva skal man vel med søppel i en så høytidelig sammenheng? Nei, her i skolebyen Arendal bør man finne frem til andre søppelplukkere enn elever.
Pensjonistene? spør du vel. Dette er et godt, men dessverre også et dårlig forslag. På den ene siden har de gamle god tid. Men på den andre siden bruker de det meste av tiden til å reise. Å organisere disse såkalte samfunnsmedlemmene, som hører dårlig, ser dårlig og forlegger mobilen sin hele tiden, er en umulighet. For å si det kort og brutalt: Pensjonister mestrer ikke den logistikken som barnebarna deres nå trenger hvert eneste sekund for å lære i skolen.
Så leste vi i samme avis at man også foreslår husløse og desslike som plukkere. Heller ikke dette er noen god løsning. Hvis disse gjør en god jobb, er de liksom ikke "tapere" lenger. Dermed blir både bybildet og storavisen et etterlengtet innslag fattigere.
Nei, vi fant ikke ut av det.
Men så satte vi oss nok en gang ned med planforslaget fra Barbu Brygge AS — det med svære boligblokker med akkurat nok grønt imellom til å slenge hen alt søppelet. Da kom løsningen til oss. Slik det ofte er tilfelle, utløste ett ord et annet, beslektet ord. Den sannferdige betegnelsen på det som pengemenneskene nå prøver å gjøre med Barbu, er jo forsøpling. Det er forsøpling å la betong kollidere med historie — å late som om Arendal er Oslo og gjøre alt klart til Lambertseter, Vikaterrasser og Bjørvika-New York.
Videre er det en voldteksthandling mot menneskene som bor der, og mot dem som nærmer seg byen sjøveien og får se den horrible blandingen av gammel stil og ny murpuss. De kommer kanskje rett fra Lysekil, hvor Norra hamnen nå bygges ut — men med hus som er hus, til og med med saltak. Men så kommer de til vår by. "Arendal," tenker de da; "Arendal er en hybrid." Styggere og mer presist vil det ikke kunne sies.
Foreløpig er det ikke avgjort om byen, for tredje gang i løpet av få år, skal gjøre skade på seg selv. Det er imidlertid våre representanter i kommunestyret som har avgjørelsen. Således lå jo løsningen på søppelproblemet snublende nær:
La oss ganske enkelt notere ned navnene på de folkevalgte i Kulturens rådhus som ønsker å rasere også Barbu. La oss deretter innstifte en særegen belønning til disse forsøplerne. Med den sans for stygghet som de dermed dokumenterer, er de naturlige kandidater til — ja, nettopp: Til selv å plukke søppel. Disse som har evnen til å la hummer og kanari gå opp i en høyere enhet, de vil jo også ha et skarpt blikk for gatens søppel — for det lille i det store! Ikke mange tyggegummiskrotter vil klare å unnslippe deres kommunale fangarmer.
Du har vel lagt merke til dem, fangarmene?
"Birger B."