Dette hadde jo sin naturlige forklaring. Vi vet hvor fort alt går i våre dager, med nett og bredbånd og mobil og det hele. Derfor antok vi at man når som helst, på en lynrask, moderne måte ville kontakte oss. Så hva hvis telefonen ringte mens vi sto naken og innsåpet under vannet og ikke svarte? Kunne det ikke da hende at en annen varamann erobret vår plass?
Heldigvis gikk det ikke mer enn et par måneder før vi stolt kunne motta utnevnelsen. Vi var blitt medlem av Estetikkutvalget og sendte inn vårt "ja" samme dag.
I tiden som fulgte mottok vi en rekke dokumenter. Vi måtte orientere om våre personalia, vi måtte skrive under på visse moralske erklæringer, og ikke minst måtte vi oppgi nøyaktige skattedata som burde foreligge når honorarene en gang begynte å strømme inn.
Da vi var ferdige med alt dette, begynte vi å forberede oss til det første møtet. Vi kunne jo bli innkalt når som helst! Hver dag brukte vi fritiden til vandringer rundt i byen. Vi antok at det gjaldt å ruste seg til første møte og stille med skikkelige svar på nærgående spørsmål om hva som er pent, og hva som er stygt, i vår by.
Etter noen måneder (78 vandringer) følte vi oss vel rustet og så frem til å bli innkalt til det første møtet.
Men så ble vi ikke innkalt. Vi gikk der og estetiserte og memorerte som før en eksamen — men intet skjedde.
Var utvalget blitt nedlagt? Eller var vi, i all hemmelighet, blitt veid og funnet for lett (uestetisk), slik at møtene fant sted med en annen varamann i stedet for oss?
Leseren vil forstå hvilket enormt lettelsens sukk vi kunne trekke da en mann fra kommunen ringte til oss i forrige uke og spurte om vi kunne komme til det aller første møtet i utvalget i slutten av februar. Vi var med likevel!
Uheldigvis tilbringer vi siste del av februar i Portugal. Mannen fra kommunen godtok dette og sa at man ville prøve å finne en annen dato noe senere. Vi satte stor pris på denne utsettelsen som vi litt skamfull selv var skyld i. Men skamfølelsen måtte raskt vike plassen for glede: Om ikke lenge skulle vi treffe de andre og ta til med drøftingene.
Så kom sjokket. Vi leste avisen og oppdaget at byggesaken i Barbu skal opp i bystyret den 28. februar.
Bestyrtet måtte vi spørre oss selv, slik vi nå spør leseren: Men kan da denne saken behandles uten at Estetikkutvalget først har uttalt seg? Er det ikke stygt og pent det meste har dreid seg om, i de mange hundre unisone advarslene som byens borgere har fått trykt i avisene? Er det ikke skjønnhet de snakker om — er det ikke angsten for hærverk på natur og tradisjon som driver en hel befolkning til å advare mot et nytt Lambertseter, 70 år etter, i Barbu?
I denne saken har, som kjent, en rekke personer i bystyret gjort kuvending. De ser ut til å bryte de løfter om skjønnhet som de har gitt sine velgere.
At folkevalgte har løyet, er ikke en sak for Estetikkutvalget, men for den enkeltes samvittighet. Men derimot bør det bestemt være en sak for vårt utvalg å formulere synspunkter på utformingen av Barbu som et moderne mini-Bjørvika.
Så hvor er dere, medlemmer? Hvor er du, formann? Hvor stygt skal Estetikkutvalget mene at nye pengebinge-Barbu bør få lov til å bli?
"Birger B."