Jeg har opplevd noe behagelig og rart. Det er sjelden jeg får en slik mirakuløs opplevelse av intellektuell og følelsesmessig åpenbaring. Jeg leste Kirstens Kvannes’ innlegg “Barbublokker i Spornes-perspektiv” i Agderposten den 31. januar, og begynte å føle den urkraften ord har når de kastes på fruktbar grunn. Den grunnen var meg, og ordene som var kastet oppå hverandre lik “innbyggerne” i en maurtue, viste seg å være det fineste prosadikt jeg har lest i Arendal siden jeg kom hit i 1998.
Den kvinnen som var uheldig både med politiets behandling, den impulsive måten hun viste sin avmakt og protest på, utlegg til rettssak og bot og mangel på moralsk støtte fra lovens autoritet, ble plutselig til en fugl Fønix som reiste seg av sin aske i all sin skinnende prakt og skjønnhet.
Kirsten Kvannes ble til en dikter i mine øyne, og hun gjorde det som gode diktere gjør. Hun ga meg litt av sin styrke og forståelse, slik at jeg kunne bli bedre og sterkere i vårt harde, forståelsesfattige hverdagsliv.
Så tenkte jeg; om politibetjentene som kastet henne på glattcelle visste at hun var dikter? Jeg vet ikke, jeg visste det ikke selv. Men jeg er sikker på at om bare en av dem som gjorde det, kunne lese hennes innlegg, faktisk dikt, kunne saken ha vært helt annerledes.
Jeg har selv gode erfaringer med Arendals politi så langt.
Jeg husker for noen få år siden da søsteren mi døde i Mostar, hjembyen min. Den bosniske ambassade ville ikke hjelpe meg med pass slik at jeg kunne reise i begravelsen. Den hjelpen fikk jeg av Arendals-politiet. Og i min siste artikkel i Agderposten, viste jeg klart at jeg ikke klandrer politiet. Iallfall ikke som hovedårsak for det som skjedde med Kirsten. De prøver bare å klare seg i en samfunnssituasjon som er helt ny og uforståelig for dem. De jeg klandrer er mennesker som virkelig har makt til å styre vårt samfunn og påvirke dets mentalitet. Og skylden for det som skjedde med Kirsten, legger jeg på deres sjel og deres manglende sans for forståelse for hva denne byen virkelig er, og hva dens innbyggere føler.
Kirsten lyttet til sjøen i sitt dikt:
“Jeg lytter. Til steina og vinden. Hva sier vinden? Eller bølgene? Som fortsetter å rulle. Mot horisonten.”
Hun viser kapasitet og styrke til å ta oss alle i forsvar, innbyggerne i byen Arendal. Og hun tar Barbu i forsvar.
La oss prøve å tenke oss hvor langt vi ville komme, og hva byen vår kunne blitt om Barbu-representanter tar til orde for henne og forstår at hennes problematikk er prinsipiell – og også gjelder dem. For ikke å snakke om hvis Barbu kunne gi tilbake noen få ord til meg om min prinsipielle kamp i innvandrersak, slik jeg gjorde det for dem.
Vi lever i en rar tid, preget av behov for kritikk av sosiopolitisk virksomhet. Og da er det diktere, forfattere, lyrikere og alle som jobber med sjelen her i dette liv og på denne jord, de fremste personene, som kan utføre den kritikken og korrigere samfunnet. Kirsten Kvannes er blitt en av dem. Hun er den helhetlige tenkeren det postmoderne samfunnet har desperat behov for, den “frelseren” som kan gjenopprette forbindelsen med vår sjel og for lengst tapte mening i våre liv. I sitt dikt tenker hun på naboer, trær, dyr. Stein og vind og sjøen som bevegelseskraft. Fullt av håp. Hun tenker på guder og tiden da “man hadde respekt for jord og hav”. Som Isabella Rosellini i “Blue Velvet”, den gamle filmen til David Lynch, tar hun all vår skyld på seg. Har ikke den symbolikken noe å gjøre med hva hun gjennomlevde den natta på glattcelle?
Jeg vil avslutte innlegget mitt med hennes ord som beskriver den for meg sjarmerende dybde i arendalstilværelsens filosofi:
“Har noen egentlig godt av å sitte for lenge på en benk i parken. Og se på havet. Og tenker helt unyttige tanker?? Kanskje riktig ekle tanker. Direkte kjetterske. Om et anna liv. Ei anna sol. Eller ei anna gud?”
Jeg vil vise min dypeste respekt og takknemlighet til en sjel dyp og grenseløs som et hav. Sjelen til dikteren Kirsten Kvannes.
Sanjin Salahovic
Flyktning