Jeg er en lettrørt person, og må innrømme at det å bli påspandert to bedre middager (en av dem med overnatting) opplevdes som et meget trivelig klapp på skulderen. Jeg kunne forsåvidt godt ha meldt: Gi meg penga isteden så kan jeg bruke dem på en fiffig måte. Men det gjør man ikke når noen har lyst til å være litt hyggelig, ikke sant? Så jeg stilte gladelig opp.
Det var mye forskjellige folk å se og å treffe, folk jeg ellers ikke pleier omgang med. Greit å bli litt bedre kjent med menneskene bak diverse medieoppslag og kalkyler, synes jeg. Jeg skjønte jo også at vi hadde noe felles: Interessen for at Hamarregionen skal fremstå på best mulig måte. Men vi hadde naturligvis forskjellige oppfatninger av HVORDAN Hamarregionen fremstår på en best mulig måte.
For meg var dette veldig viktig, nettopp å bevistgjøres om at dette er et positivt mål (fremstillinga av Hamar-regionen) og et mangfoldig uttrykk.
Vi ble første gangen dratt med på rally. Det hadde jeg faktisk gleda meg litt til. På TV ser det ordentlig moro ut, selv om det fremmer forbruk av fossilt brennstoff så det svir! Men det var en gedigen skuffelse, skikkelig kjedelig — synes jeg! Hva så? Når jeg på mine turer og turneer (Jeg er skuespiller og reiser rundt med teaterforestillinger) rundt i landet treffer folk som sier “Hø — Hamar! Det er bare sånn derre rally-drit” så kan jo jeg gladelig si meg enig i at Rally er gørr, men legge til at det er mange som meg som trives skikkelig godt i Regionen PÅ TROSS av rally!
Med skøyter er det omvendt: Å se skøyter på TV er verre enn å se maling tørke, så dit hadde jeg aldri dratt uten ambassadør-treffet. Men det var virkelig artig, og det kan jeg formidle videre: “Syns du skøyter er gørr? Nei da skulle du se dem LAIV i Vikingskipet hjemme på Hamar!…
Den oppmerksomme leser vil også muligens ha lagt merke til at undertegnede utøvde sivil ulydighet iført Regionens ryggsekk og termos. Dette var selvsagt en “gimmick”, men det er også alvorlig ment. Jeg er overbevist om at for en god del mennesker er det greit å få meg seg at fremtidsoptimisme i denne regionen ikke NØDVENDIGVIS knytter seg til å legge en meget omdiskutert firefelts “kom deg fort igjennom dette området” veg gjennom regionen.
Jeg går ut fra — og respekterer – at flesteparten av mine med-ambassadører neppe sympatiserer med mine synspunkter og enda mindre med aksjonsformen jeg valgte. Men nettopp der opplever jeg at styrken til ambassadørprogrammet ligger! Med et fastspikret og forpliktende ensrettet opplegg for ambassadørene blir mangfoldet og også lysten til å pusle med det borte. Slik som det er nå opplever jeg det inspirerende å være utnevnt til ambassadør, og jeg snakker varmt for regionen og har denne tankegangen med meg i mitt daglige virke — ikke bare når jeg sitter fastlenket på en gravemaskin.
Jeg håper programmet fortsetter og melder meg hermed til videre tjeneste. Jeg vil gjerne ha litt bedre kvalitet på neste termos (Det blir litt fort kaldt i kaffen) og ny sekk, for den gamle er brukt nesten i filler.
Med vennlig hilsen
Anders Kippersund