Jeg har i min karriere som politiker aldri følt meg så presset som i saken om veipakke Helgeland. Ja, jeg har nesten ikke sovet de siste nettene.
Jeg ligger våken å reflekterer over hva veipakken handler om.
Veipakke Helgeland handler om en ideell logistikkpakke for regionen Helgeland. Helgeland som en samlet region, et forsøk å skape en bærekraftig vekstregion med et felles arbeidsmarked. Den handler om muligheter for nyskapning, kompetanse og samhold.
Hva har arbeidet med prosjektet blitt? Arbeidet har blitt en kamp mellom bysamfunn, en prestisjekamp mellom navlebeskuende autoriteter som verner om sine egeninteresser. Det er trist å bli part i dette spillet.
For å gjøre det helt klart. Sandnessjøen og Mosjøen trenger en ny vei. Denne veien må ha Nordlands første prioritet. Ulykkesstatistikken snakker sitt eget språk. Prioriteringen til ny vei kan vi ikke reversere.
Spørsmålet er om premissene for trasévalg har forandret seg siden vedtaket og om man burde se på utbygging av den gamle RV78. Burde man se på mulighetene for å utbedre den gamle traseen? Etter min mening har veisjef Naimark ingen rett til å si at en ny utredning av den gamle traséen ikke blir aktuelt. Det er politikerne som skal bestemme om han skal lage en ny utredning eller ikke. Men jeg er enig med han at prosessen er kommet så langt at den ikke burde stoppes nå. Realiseringen av en ny vei må komme i gang så fort som mulig, helst i 2009. Budsjettsprekken skyldes nye beregningsmodeller og krav som vi ikke ha innflytelse over.
Derfor har Vefsn Venstre truffet den konklusjonen at vi går inn for den forelagte finansieringsplanen. Dette med utgangspunkt i vår solidaritet med våre nabokommuner Leirfjord og Sandnessjøen og de øvrige øykommunene. Det må arbeides intensivt for at de sentrale myndigheter bevilger mer penger til dette veiprosjektet slik at Nordlands veipenger ikke blir oppbrukt av satsing på RV78.
Franziska Wika
Vefsn Venstre