Min buss til Oslo glir over lett frostlandskap, et skinnende speil til en pen vinterdag. Jeg reiser til konstituerende møte i stiftelsen Angstring Norge. Leser Morgenbladet. "NATO bør ta en strategisk U-sving i Afghanistan", krever fredsforsker Kristian Berg Harpviken i artikkelen "Omformulert krigsføring".
Gjestfrihet forvitrer
"De (NATO) fikk en varm velkomst fra afghanere flest høsten 2001, men denne gjestfriheten er i ferd med å forvitre", fortsetter Berg Harpviken. Jeg husket meg selv da jeg kom til Norge i 1993. Hvor varm jeg var i hjertet og motivert til å begynne mitt liv her! Men med tiden så jeg at det tok mye mer tid enn jeg tenkte før jeg begynte å føle meg akklimatisert i mitt nye hjemland. Det som plaget meg mest, var mangel på interesserte spørsmål og nysgjerrighet. Det var alltid noen som prøvde å lære meg noe, og når jeg prøvde å lære noen noe, hørte jeg det typiske: "Jeg vet, jeg vet".
Respekt
Selv i dag når jeg har lært så mye om Norge at jeg kan godt likestille min kunnskap om Bosnia og Hercegovina med den om Norge, opplever jeg at jeg fortsatt må kjempe for å få respekt for mine tanker. Og hvis man ser på hvor stor jobb som ligger bak en slik omstilling, kan man spørre hvilken proporsjon det er mellom vårt samfunns inkluderingsevne på den ene siden og jobben mange andre innvandrere og jeg investerer i integreringsprosessen på den andre.
Da tenker jeg helhetlig og sammenligner min situasjon her i Norge med situasjonen til norske soldater i Afghanistan. De kjemper også der for at vestlig demokrati blir akseptert hos det afghanske folket. Finnes det et taust forhold eller proporsjon mellom mangelen på forståelse som jeg opplever i samfunnet vårt, og det faktum at afghanere siden 2001 gradvis er blitt skeptiske mot vestlig tilstedeværelse? Jeg husker en lignende situasjon fra perioden 1996-98 da jeg bodde i Bosnia og Hercegovina. Jeg var del av et aktivt internasjonalt miljø i min hjemby Mostar. Vi var "venner" fra forskjellige verdenskanter: Amerika, Spania, Frankrike, England, Irland, Bosnia og Hercegovina. Men i tidens løp la jeg merke til at det ikke var alle bosniere som delte min begeistring for internasjonalisme, og at Vesten stort sett, med ærlige unntak, drev sin oppgave uten forståelse for måten bosniere tenkte på og det den lokale befolkningen hadde oppnådd innen sin samfunnsforvaltningskultur.
Åpner hjerter
Når det gjelder selve krigen, husker jeg at min venn, pioner oberst Sead Pintul, arkitekt og billedkunstner, fortalte meg om en skotsk "liaison officer" som var stasjonert i byen i krigen, og som i 1997, i etterkrigstida, fikk en minneskulptur på torget foran byens jernbanestasjon. "Han kunne forstå", sa Sead tankefullt. "Han kunne forstå", det var de store ord som åpner hjerter.
I dag er det flere afghanere her i Norge, og de skal trolig stå og banke på den norske samfunnsporten i mange år framover. Akkurat som meg og mange andre innvandrere. Vi som er første generasjons innvandrere i Norge, vil trolig aldri oppleve at noen forstår oss. Samtidig som norske soldater skal være i Afghanistan og ofre sitt liv ved å banke, på vegne av vestlig demokrati, på inngangsporten til det afghanske samfunnet. Jeg må spørre meg da om norske-afghanernes situasjon og situasjon til alle innvandrere i Norge med hensyn til begrepet "å bli forstått" står i direkte forhold til misjonen og skjebnen til våre soldater i Afghanistan, Irak osv. Handler vårt demokrati bare om tilfredsstillelse av primære behov som: mat, varme osv. — der olje og stormaktspolitikk, hovedårsakene til krigene i Irak og Afghanistan, spiller sikkert sentral rolle, eller er det noe mer i det, som for eksempel et menneskelig krav om å bli forstått?
Derfor omformulerte jeg tittelen til artikkelen i Morgenbladet ("Omformulert krigføring") til tittelen til denne artikkelen: "Omformulert demokrati". Nettopp fordi jeg ville spørre hvilke verdier demokratiet må streve etter i morgen for å gjøre denne verden til et friere og varmere sted å leve i.
Livets paradokser
I mellomtiden fortsetter vi å leve våre livs paradokser. På tross av all opplysningsvirksomhet er det kanskje bare afghanere i Norge, akkurat som de norske soldatene i Afghanistan, som kommer til å lære noe og forstå? Men de skal kanskje aldri komme til å oppleve at "porten" åpner seg.
Bussen fører meg videre mot Oslo, i håp om at Angstringen — en organisasjon for selvhjelp til mennesker som har angst — skal kunne lindre lidelsene til den gruppen på ca 30 % av alle mennesker i Norge som har angst eller opplever den periodisk i løpet av livet. Ikke så rent få av oss venter foran eller banker på samfunnets store "forståelsesport".
Sanjin Salahovic