Råvareprisene på de fleste jordbruksproduktene i verden har steget kraftig det siste året. Mange analytikere trodde at prisoppgangen var midlertidig og situasjonsbestemt, men nå ser det ut til at de høye prisene er strukturelt betinget og dermed vedvarende. Hovedårsakene til prisøkningen skyldes økt etterspørsel etter korn og andre matvarer fra Kina og India, økt areal som omdisponeres til biodrivstoff og mer ekstremvær som ofte innebærer reduserte avlinger.
Norsk kornpris lavere enn prisen på verdensmarkedet
De siste månedene har vi opplevd at kornprisen på verdensmarkedet i perioder har vært høyere enn den avtalte målprisen på f. eks hvete i Norge. Det har skjedd kun en gang før og det var i forbindelse med oljekrisa i 1973. Ellers har prisforskjellen vært stor mellom norsk pris og verdensmarkedspris. Lenge har norsk kornpris vært mellom det dobbelte og tredobbelte av prisen på verdensmarkedet. Kornbønder i de store eksportlandene har likevel overlevd med den lave prisen på grunn av lavt kostnadsnivå, store arealer og volumer, dobbelt avlingsnivå i mange europeiske land og det faktum at dette markedet ofte har vært et dumpingmarked.
Korndyrkinga i Norge er i dag ulønnsom
Korndyrkinga i Norge har lenge vært ulønnsom hvis man legger bedriftsøkonomiske kriterier til grunn (Rapport fra Telemarksforskning 1999). Kornproduksjonen har foregått med et kapitalslit og innebærer at det tæres på produksjonsapparatet slik at produksjonen stort sett foregår med variable kostnader. Slik har kornprodusentene "kloret seg fast" i mange år. Mange har i tillegg leid jord og dermed styrket sitt produksjonsgrunnlag.
Forventninger og skuffelser henger sammen
De økte prisene på verdensmarkedet har skapt en forventning om økte priser også i Norge. Slik blir det sannsynligvis ikke. En økning av målprisen er vanskelig på grunn av WTO- avtalen som gir oss lite handlingsrom. Norge kan kun øke prisene med 50 mill før vi stanger i taket på 11,4 mrd og bryter forpliktelsene i forhold til såkalt gul boks. Dermed kan årets jordbruksoppgjør bli det vanskeligste i manns minne. Det er slik at forventninger og skuffelser henger sammen. I store deler av landbruksnæringa er det skapt forventninger om at landbruket endelig skal få et skikkelig løft. Nå blir næringa møtt med at det går ikke på grunn av WTO. Derfor blir det bråk under vårens jordbruksoppgjør. Bøndenes inntekter har gradvis falt, både relativt og absolutt. Særlig i forhold til andre grupper, har bønder svært lave inntekter. Det forsterker den rekrutteringskrisa som vi har sett lenge. De unge vil søke andre utfordringer på grunn av de lave inntektene.
Hva kan gjøres?
Bondens inntekter er todelte. Noe av inntektene er knyttet til pris og noe er basert på tilskudd. WTO-avtalen setter begrensninger på prisen, men ikke på produksjonsuavhengige tilskudd. Derfor kan staten og faglaga (Bondelaga og Småbrukerlaget) likevel gi landbruket et inntektsløft. Da er det snakk om politisk vilje og forhandlingsevne. Dette er likevel problematisk. En ytterligere forskyvning av forholdet mellom pris og tilskudd er vanskelig å få støtte for både internt i næringa og i forhold til kampen om midler på statsbudsjettet. En tredje mulighet er å fjerne målprisen slik som det er gjort på kyllinger. Det gir økt handlingsrom, men innebærer også større prissvingninger. En fjerde måte er å flytte målprispunktet bakover i kjeden. Målprisen på korn er basert på gjennomsnittlig oppnådd pris på kystanlegg. Det betyr at kostnadene med å frakte kornet fram til kystanlegg, "spiser" av kornprisen, selv om det er etablert fraktordninger. Faglaga bør derfor kreve at målprisen på korn flyttes fra kystanlegg og til bondens tippesjakt, det vil gi rom for noe prisøkning. Dette vil imidlertid ikke være nok. Økt tilskudd til sosiale ordninger, midler til kulturlandskappleie og andre tiltak som ikke er produksjonsdrivende, må også vurderes.
Politiske konsekvenser
De økte prisene på matvarer på verdensmarkedet er en påminnelse om at dyrkingsjord er en knapphetsressurs. Denne situasjonen kan derfor skape et nytt politisk klima med en økt forståelse for hvor viktig det er å ha en viss produksjon av basis matvarer i landet. Det har vært avisoppslag som hevder at det kan oppstå en situasjon hvor mat ikke nødvendigvis er å få kjøpt for penger. Mat har ofte blitt brukt som et våpen historisk. Derfor utviklet Olof Palme den såkalte " Palmedoktrinen" som innebærer at ethvert land bør ha en rett til å produsere en viss andel av sine basis matvarer.
Dagens regjering har en mat — og landbruksminister fra Senterpartiet. De 2 foregående jordbruksoppgjørene har ikke utløst noe særlig begeistring hos partifeller på grasrota. Derimot har Bondelaget stilt seg bak landbruksministeren og dermed gått ut av rollen som "vaktbikkje" for næringa. Det er bekymringsfullt. Bondelagets lojalitet bør være til næringa og til sine medlemmer og ikke til en bestemt minister eller regjering. Nå står vi foran denne regjeringas tredje jordsoppgjør og med enorme forventninger fra landets bønder. Både landbruksminsteren og Bondelaget vil ha en rekordstor fallhøyde i år. Jeg venter spent
Erik Ringnes