– Både regjering og opposisjon skal ha jukset, men regjeringspartiet mest. Mye tyder på at et sterkt ytre press må til for å avklare situasjonen og i verste fall forhindre en borgerkrig, sier Anne Margrethe Larsen.
– Spørsmålet er imidlertid hva de stridende partene skal presses til, påpeker hun. Å kreve at de avstår fra vold og kommer frem til en minnelig ordning, er trolig ikke tilstrekkelig. Å presse partene til å gå sammen og danne en overgangsregjering er heller ikke uproblematisk. Det samme gjelder en maktdeling hvor president Kabika forblir president og opposisjonsleder Odinga statsminister. Man ber i så fall kenyanske velgere om å akseptere utfallet av et manipulert valg. – Mange afrikanere forbinder demokrati med juks og illegitime ledere, fremholder Anne Margrethe Larsen. – Hvis det internasjonale samfunn stiller seg bak en slik overgangsregjering, ville de få en bekreftelse på nettopp dette. Det vil bidra til å sementere en dobbel standard for demokrati; en høy europeisk og nordamerikansk – og en lav for Afrika, som mer enn noe annet minner om et skinndemokrati.
Odinga har foreslått en kort periode på inntil 6 måneder med en overgangsregjering etterfulgt av nye valg. Kibaki har motsatt seg dette. Han lovet i sin tid å rydde opp i korrupsjonen, men har ikke levert. Tvert imot. Korrupsjonen har blomstret under hans styre, og han kan få store problemer når han bli nødt til å gi opp immuniteten som følger med presidentembetet. Hans strategi kan ha vært å "slite ut" Odinga. Jo lenger han holder presset på Kibaki, og holder landet nede i politisk og økonomisk kaos, jo større er sjansene for at mange kenyanere vil ønske seg tilbake til mer ordende forhold. De er ikke vant til å sulte, slik som for eksempel mange etiopere er, og vil kunne godta et nytt Kibaki-regime for å få mat på bordet og slutt på volden. – Hvis Kibaki og hans folk lykkes med en slik strategi, vil "freden" som oppstår i det kenyanske samfunn være svært skjør, fremholder Anne Margrethe Larsen. – Uløste konflikter ville ligge latent like under overflaten, og de kan antennes av en liten gnist. Dette vil kunne virke destabiliserende i Øst-Afrika, som i utgangspunktet er en region belemret med mange uløste konflikter. Kenyas rolle som økonomisk lokomotiv i regionen kan dessuten bli betydelig svekket.
– Det beste ville være om afrikanere selv kunne løse sine problemer, fremholder Anne Margrethe Larsen. Dette ville sende et viktig signal. Erkebiskop Desmond Tutu, lederen for African Union og Ghanas president, John Kofour, og andre har så langt ikke lykkes med sine meglingsforsøk. Det er derfor knyttet håp til at Kofi Annan, med sin tyngde og sitt kontaktnett, skal kunne frembringe positive resultater.
– Norge bør bidra til det internasjonale presset mot partene i Kenya med sikte på en fredelig løsning som ikke desavuerer det kenyanske demokratiet, mener Anne Margrethe Larsen. – Som pressmiddel bør Norge kanalisere all humanitær hjelp og annen bistand utenom stat-til-stat-kanalen, og i stedet satse på NGOer. Hun innser at Norge har liten innflyteles på utviklingen i Kenya. Dette henger blant annet sammen med bruddet med forhenværende diktator Daniel Arab Moi på 90-tallet, noe som medførte et langvarig avbrekk i norsk bistand.