Den amerikanske psykiateren Robert Jay Lifton snakker om "superpower syndromet" i forbindelse med terror. Terrorisme er kanskje dagens beste bilde på sårbarhet i det vestlige samfunnet. Etter den andre verdenskrig var den vestlig verden preget av en krigsfri tilværelse der det meste var låst i en stabil ideologikrig over jernteppet. Men på slutten av 60-tallet begynnete terrorbegrepet på nytt å dukke opp i Europa, først og fremst knyttet til IRA, ETA og i konflikten mellom Israel og Palestina. Frem til 2001 hadde terror i motsetning til i Europa, kun figurert på TV i USA. Derfor blir 11. september en så skjellsettende dag i den nord-amerikanske historien. Hovedsakelig fordi hendelsene denne dagen så åpent viste det amerikanske samfunnets sårbarhet. Etter denne dagen har mye av USA sin politikk vært preget av det Lifton kaller "superpower syndomet". "Superpower syndromet" innebærer å eliminere sårbarheten. Se bare dagens situasjon i Afghanistan og Irak samt utvidede sikkerhetskontroller på fly. Listen er dessverre lengre. USA sin sentral rolle i verdens maktbalansesystem gjør at vi i Norge i dag diskuterer regelverk for bl.a DNA-register og utvidet datalagring, mens man tidligere ønsket å beskytte den enkelte mot nettopp denne overvåkningen. Lifton har sett denne uholdbare realiteten i øyet. Sårbarhet kan aldri bli tillintetgjort mener han, ikke av stat, ikke av individ (og da også medberegnet Jack Bauer). Da det å være menneske, sier Lifton er selve definsjonen på sårbarhet.
Terrortrusselen kan ses på som et gangestykke der faktorene: kapasitet, motivasjon og sårbarhet sammen utgjør terrortrusselen. Som et hvilket som helst slikt regnestykke vil terrortrusselen bli lik null hvis en av faktorene er null.
Faktoren kapasitet ses ofte i sammenheng med "failed states" som kan skape potensielle fristeder for terrorister. Land som Afghanistan og Somalia er vanlige fremholdte eksempler på slike stater. Løsningen mange politiske partier i Norge og dagens USA-administrasjon tviholder på er opprettelsen av sterke sentralstyrte stater. Linken mellom fattigdom og terrorisme brukes ofte som argument for denne politikken. Og selvfølgelig er det en sammenheng. Allerede i 68 f.Kr skjønte den romerske konsulen Pompeius dette. Romerriket var på den tiden preget av sjørøvere som jevnlig ødla for handel og skapte frykt i riket. Det ble uttalt at dette var en krig det ikke var mulig å se slutten på. Men så blir Pompeius konsul, og på tre måneder renser han havet for terrorister. Det er ikke dette som er genialt. Men hans avgjørelse etterpå, i stedet for å korsfeste hele bunten, kjøper han jordstykker til dem og hjelper dem å etablere seg som bønder. Han skjønte at terrorismen skyldtes rotløshet, og krevde sosiale omveltninger. Og så lenge republikken kunne betraktes som ansvarlig for disse forholdene, ville hatet mot Roma bestå. Historiefortellingen viser hvor viktig individet er i dette, derfor er man nødt å ha en mer sosialantropologisk inngang til terrorbekjempelsen. Et samfunn må forstås ut fra sine forutsetninger, og et sentralstyrt Afghanistan eller Somalia vil være unaturlig. Gandhi fremhevet dette i uavhenighetsbevelsen i India, "India bor i landsbyer",sa han. Her må også terrorbekjempelsen starte, og ut fra deres forutsetninger.
Hvorfor har vi i det hele tatt terrorisme? Den siste faktoren i terrortrusellen er motivasjon. I det siste har terrorisme med utgangspunkt i islamsk fundamentalisme preget det vestlige nyhetsbildet. Gjennom historien har de langt fra hatt monopol på det. Men hvorfor er de da så fremtredende i dag? Med Pompeius sin forståelse i bakhodet, kan kanskje rollefiguren Toby sine ord i den geniale serien Presidenten gi en god forståelse. "Gjennom 1900-tallet har forskjellige vestlige ledere spilt gud i landene, og regimene de skapte er de som plager oss i dag". Verden har vært dominert av vesten siden den industrielle revolusjon. "Vesten vant ikke verden på grunn av ideene eller religionen, men på grunn av av overlegenhet i organisert vold. Vestlige glemmer dette, ikke vestlige gjør det aldri", sier Tim Allen. Taliban og den iranske revolusjonen er faktisk et resultat av oss, og fordi vi totalt glemmer sosalantropologien i utenriks — og sikkerhetspolitikken. En tilbakevending til religøs fundamentalisme er et krisetegn, en reaksjon på et samfunn som ikke lever opp til menneskenes forutsetninger. Mitt poeng er guderollen vestlige ledere har spilt. Det bunner ned i rettferdighet, den virkelige rettferdigheten kommer fra sannheten og ikke fra den ledende makt. Også i denne krigen er sannheten det første offer.
Alexander Solsjenitsyn sa engang "Hvis det bare hadde vært så enkelt! Hvis det bare fantes onde mennesker som på lumsk vis begikk onde handlinger, og det eneste som som var nødvendig var å skille dem fra oss og tilintetgjøre dem. Men den linjen som skiller det gode og det onde går gjennom hvert menneskehjerte. Og hvem er villig til å tilintetgjøre en del av sitt eget hjerte?"
Mitt håp er at man ikke glemmer dette i kampen mot terrorisme, selv når det virker unaturlig nå.
Fredrik Vikse
Drammen Venstre