Fokus på kvalitet i bistanden

– Selv om utsiktene til å nå målet om 1% av BNI til bistand gjør godt for vårt selvbilde og omdømme ute i verden, vil det i tiden som kommer bli nødvendig å fokusere enda mer på innholdet i og kvaliteten på bistanden, hevder Venstres utenrikspolitiske talskvinne, Anne Margrethe Larsen.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 16 år siden.**


Hun mener at dette er kommet i bakleksa i senere år – blant annet på grunn av de store økningene i bistandsbudsjettene.

Uavhengige evalueringer
– Flere konkrete grep må tas for å fremme kvalitet på bistand. Det holder det ikke bare med god retorikk og gode intensjoner, understreker Anne Margrethe Larsen. I forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2008 sist høst pekte hun på at regjeringens gode intensjoner om å styrke Norads evaluering og resultatrapportering ikke følges opp med tilstrekkelige ressurser. Det ble i 2006 brukt 12,6 mill. kroner på sentral uavhengig evaluering i Norad, og 20 mill i 2007. – Dette er forsvinnende lite når man vet at bistandsbudsjettet har vokst til over 22 mrd. kroner, understreker Anne Margrethe Larsen.

I tillegg til Norads uavhengige evalueringer, som etter anbud settes ut til godkjente og uavhengige faginstitusjoner, kommer gjennomganger og evalueringer bestilt av departement og ambassader. De innfrir ikke OECD/DAC-kravene til uavhengighet. Det samme gjelder Norads Resultatrapport for 2007, den første årlige gjennomgang av virkningene av norsk bistand. Den har imidlertid en viktig funksjon i og med at den kan legge grunnlaget for en mer edruelig debatt om virkningene av bistand.

Anne Margrethe Larsen mener at uavhengige evalueringer er blant de viktigste verktøyene for å sikre høy kvalitet på bistanden. – De hjelper oss å lære av våre feil – og av det som gir gode resultater. Evalueringene bør derfor på en systematisk måte inngå i beslutningsgrunnlaget for fremtidig bistand, hevder Anne Margrethe Larsen. – Dette krever betydelig høyere bevilgninger til uavhengig evalueringer, fremholder hun, og viser til at hun foreslo dette i innstillingen til statsbudsjettet for 2008.

Mislighold
Anne Margrethe Larsen har ellers merket seg Riksrevisjonens kritikk av norsk bistandsforvaltning. Den går på manglende rutiner for kontroll og dårlig mål- og resultatoppnåelse, og at rutinene for rapportering av mistanke om korrupsjon og mislighet er svak. Hun støtter derfor tiltak for å styrke rutiner og prosedyrer knyttet til å rydde opp når det foreligger mistanke om mislighold og korrupsjon. – For å kunne fremstå med troverdighet i kampen mot korrupsjon i utviklingsland, må vi først få orden i eget hus, understreker hun.

 Anne Margrethe Larsen mener man må prioritere klarere i bistandspolitikken, og ikke smøre tynt utover alt.

Anne Margrethe Larsen mener man må prioritere klarere i bistandspolitikken, og ikke smøre tynt utover alt.

Spredning
Anne Margrethe Larsen fremholder at nevnte tiltak bare er noen av de mest håndfaste grepene som må tas for å sikre en høy kvalitet på bistanden. På et mer generelt grunnlag peker hun på fremme av en tilstrekkelig geografisk og tematisk konsentrasjon. I dag gis norsk bistand i en eller annen form til 116 land. – Å spre bistanden så tynt utover vil ubønnhørlig gå på bekostning av kvalitet, understreker hun. Med dette som utgangspunkt har hun kritisert utviklingsminister Erik Solheim for hans satsing på mellominntektsland i Sør-Amerika.

Mottakeransvar
Videre peker hun på mottakeransvar som et viktig kriterium for kvalitet. Med det menes at utviklingsland selv skal styre og eie sin utvikling. Hun har her ikke bare regjeringene i tankene. Folkevalgte organer bør så langt som mulig bestemme landets utviklingsstrategier og -mål. Dette gir demokratisk forankring og legitimitet. – Vi bør unngå å detaljstyre bistanden inn mot norske prioriteringer og politiske målsettinger, understreker Anne Margrethe Larsen, og tilføyer at de fleste vil kunne si seg enig i dette. Problemet er at det er langt vanskeligere å følge opp i praksis da bistand er et område hvor partier kan profilere seg. Utviklingsminister Erik Solheims sterke fokus på enkelte tematiske satsingsområder, og relativt mindre øremerket stat-til-stat-bistand, kan bidra til at mottakerland får mindre innflytelse over bistanden, frykter hun.

Avslutningsvis fremholder Anne Margrethe Larsen at høy kvalitet på bistanden bør prioriteres av to grunner. For det første fordi dårlig bistand kan gjøre stor skade i utviklingsland. Lokale markeder og entreprenørskap kan bli undergravet, og mottaker kan innstille seg på hjelp fremfor å stole på egne krefter. For det andre vil dårlig bistand kunne undergrave det politiske grunnlaget for å yte bistand fra Norge, understreker hun.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 16 år siden.**