Nå har skolepolitikere og skolebyråkrater” endelig oppdaget at det er krise i norsk skole. Her ville Knut Hamsun ha sagt: “Må det være meg tillatt å falle besvimet om av latter”. Denne situasjonen har skolens egne folk lenge vært klar over.
Skolepolitikerne har befunnet seg i en helt annen verden, godt hjulpet av sine karrierebevisste premissleverandører. En av våre tidligere skoleministre (med en ynkelig realskole som bakgrunn for sine meninger) kom en gang med den drøye påstanden at “Norge har verdens beste skole fordi vi konsekvent har unnlatt å høre på lærerne”. Sannhetsgehalten i den første delen av uttalelsen behøver jeg ikke å kommentere nærmere. Her har de senere års internasjonale kunnskapstester gitt oss klar beskjed. Den andre delen av uttalelsen er imidlertid helt korrekt – og en viktig årsak til elendigheten.
Mild sensur
Alle har en mening om skolen – for alle har gått på skole og tror seg dermed meningsberettiget. Selv har jeg min bakgrunn som lektor fra det som før het gymnaset (og som fremdeles helt uproblematisk omtales som gymnasium eller gymnasskolan i våre naboland, men som uforstandige skolepolitikere valgte å gi den pregløse og uinspirerende benevnelsen “videregående skole”).
Om grunnskolen vil jeg ikke si annet enn at vi lenge har merket et synkende kunnskapsnivå hos de elevene som kommer til oss. Det er ofte nødvendig med omfattende reparasjonsarbeider før det er mulig å ta fatt på vår del av jobben. Dette forplanter seg videre oppover i skolesystemet. Også universiteter og høyskoler klager over synkende kunnskapsnivå. Skolemyndighetene har lenge forsøkt å dekke over elendigheten med pålegg om lettere eksamensoppgaver og instrukser om “mild sensur”.
Lære fisk å klatre?
Oppfatningen av skole og lærere varierer med personlige erfaringer – som ofte generaliseres. Bakgrunnen for manges oppfatning er en konstruert forestilling om skolen som et kjedelig sted å være, et sted der ungdommens naturlige nysgjerrighet og lærelyst drepes av sløv og rutinepreget undervisning. Selv har jeg aldri kunnet forstå at det er noe motsetningsforhold mellom trivsel og læring, snarere tvert imot. Kan vantrivselen skyldes at deler av undervisningen er like hensiktsløs som å prøve “å lære fisk å klatre i trær”. Her må rådgiverfunksjonen styrkes på de høyere trinn for å pense elevene inn på fag som de kan klare og som ikke vil ødelegge deres selvtillit.
At det er mulig å gi alle elever fullgod og tilpasset undervisning i ethvert fag i en klasse på 30 elever, kanskje i et åpent skolelandskap, er en illusjon. Det eneste sikre er at lærerne blir utslitt før tiden.
Politisk korrekt
Lærernes arbeid trenger anerkjennelse og forståelse, i stedet for den nedlatende holdningen som noen av våre fremste forfattere har bidratt til – med eller uten akseptable grunner. “Så kom en lærer – slapp og sløv – og lærte oss det skjære tøv”, forkynte Arnulf Øverland.
Jens Bjørneboes bok “Jonas” skapte et ensidig og lite representativt bilde av norsk skole, et bilde som sekstiåtterne begjærlig trykket til sitt bryst som en allmenngyldig sannhet og som bidro til hva det ble “politisk korrekt” å mene om skolen og lærerne. Utover i 1970årene sank da også skolens anseelse og lærernes status og relative lønn som en stein. Med 7 ½ års universitetsutdannelse og stor studiegjeld befant lektoren seg etter hvert på samme lønnsnivå som ufaglærte, som hadde tjent penger hele tiden og som ikke hadde noen studiegjeld å nedbetale.
Følgelig sank søkningen til de lange og krevende skoleforberedende studiene, slik at vi snart vil ha stor mangel på lærere og at vi må nøye oss med lærere uten tilstrekkelige kvalifikasjoner. I andre akademiske yrker er kravene til utdannelse økt – og stadig flere studerer i utlandet. I norsk skole er det ikke så nøye lenger. I gymnaset var lærere med lang universitetsutdannelse hovedregelen. I videregående skole er det unntaket.
Lærere gir opp
De lærere som har den mest solide utdannelsen forsvinner ut av skolen. Aldersgruppen på over 50 år er i dag i flertall på de høyeste trinnene i skolen og stadig flere benytter seg av AFP og går av så fort de kan. Resultatet er som man burde ha ventet seg: de øverste klassetrinnene tømmes for lærere, særlig i realfag, men etter hvert også i andre fag.
Årsakene er opplagte for alle som har fulgt litt med:
1 Begavet ungdom har i dag så mange mer lukrative og interessante yrker å velge mellom – at skolen etter hvert er blitt siste valg. Hvem som da blir lærere skjønner man når man hører om de lave opptakskravene til skoleforberedende studier.
2 Et yrkes status henger nært sammen med bl.a. lønn. I dag vet elevene i vg. skole at lærernes deres tjener dårlig (selv etter “det store lønnsløftet”). Og de kjenner 20åringer som kan tjene like mye på en selgerjobb som en lektor med matematikk hovedfag og full ansiennitet. Regjeringen bekjenner seg til markedsøkonomiens prinsipper, i likhet med sin forgjenger. Da burde det være klart at mangel på arbeidskraft avhjelpes med høyere lønn eller eventuelt med import av arbeidskraft. Men hvordan skal man få lærere fra EU til å godta norske lærerlønninger når de ligger på 2/3 av gjennomsnittet i EU – og dét med norsk prisnivå?
3 Selvsagt er det også andre faktorer enn lønn som teller ved valg av yrke. Mange kvinner har funnet ut at læreryrke lett kan kombineres med hensynet til familien. Bl.a. derfor har vi nå en sterkt stigende kvinneandel i skolen, også på de studieforberedende trinn. Om det er heldig med en så sterk kvinnedominans i skolen, med tanke på guttenes behov for mannlige rollemodeller, bør man snart finne ut av.
4 En meget viktig faktor som får mange til å betenke seg på å velge læreryrket er elevenes og enkelte foreldres holdninger til kunnskaper og til skole. Foreldrene ser at kunnskaper og innsikt teller lite i jakten på Mammon og politiske verv. Her er det andre, til dels mindre tiltalende egenskaper som teller. Og idealet for gjennomsnittsungdommen i dag er ikke den beleste og kunnskapsrike, men fotomodellen, sportshelten og popidolet. En som vet mer enn de fleste blir lett ansett som “nerd”. Denne innstillingen må være mer typisk for norsk ungdom enn for ungdom i for eksempel Finland – og er antakelig en av mange forklaringer på at vi gjør det så dårlig i internasjonale kunnskapsprøver der Finland ligger på topp. De siste årene jeg var i skolen (både på vg. skole og i ungdomsskolen) merket jeg en nesten allergisk motvilje mot hjemmelekser – og dessuten liten innsatsvilje i timene. Følelsen av at elevene har noen forpliktelse til å møte forberedt er borte hos de fleste. Og lysten til å anstrenge seg for å lære noe som blir oppfattet som vanskelig er sjelden til stede.
Resultatet fremgår med deprimerende tydelighet av PISA, TIMMS og PIRLS – testene.
Alt dette henger sammen med en generell mangel på respekt for kunnskaper og for dem som forvalter og formidler kunnskaper.
Fristed
Dette er også en årsak til at folk som ellers kunne ha blitt dyktige lærere blir mindre fristet til å velge læreryrket.
Hva kan så gjøres med dette? Antakelig ingenting, hvis ikke dagens skolepolitikere skulle bli mer villige til å lytte til råd fra lærerne, ta dem på alvor og derved sørge for en oppgradering av lærernes status og lønn. Dessuten må de sørge for å forbedre lærerutdannelsen og på alle måter gjøre det mer attraktivt – også for menn – å bli lærer. Og lærerne må få lov til å være lærere og ikke kaste bort verdifull tid med hensiktsløse møter og rapportskriving (dokumentasjon) som det sjelden kommer noe ut av.
Men viktigst av alt: det må bli slutt på at lærerne får trædd ned over hodet den ene reformen etter den andre som ingen i skolen er tatt med på råd om – og som de fleste opplever som temmelig håpløse. Kort sagt: la lærerne få arbeidsro, gi dem det utstyret de trenger (ikke bare datamaskiner), dessuten bedre adgang til etterutdannelse – og, ikke minst, la dem få følelsen av at deres innsats blir verdsatt.
Kanskje burde også differensiert lønn vurderes for å stimulere lærerne til å skaffe seg bedre kvalifikasjoner. Dette er Utdanningsforbundet imot. I andre akademiske yrker er det imidlertid aksept for til dels store lønnsforskjeller.
Problemet er bare å finne objektive og rettferdige kriterier.
Man kunne i det minste få bedre uttelling enn i dag for lang og kostbar utdanning, for variert praksis, for ansiennitet, for stor rettebyrde og også for vedholdende gode eksamensresultater.
Når noen alltid har gode resultater, mens andre like konsekvent har dårlige resultater bør dette få lønnsmessige konsekvenser. Det er bare et spørsmål om rettferdighet.
Per A.Haakstad
Ex-lektor, Arendal