Sjel i skolen er først og fremst frontet gjennom Rudolf Steiner grunnleggeren av Steiner-skolen, og Jens Bjørneboe i den glitrende i romanen "Jonas" fra 1955. Noe har heldigvis blitt bedre siden Bjørneboe analyserte det daværende skolesystemet.
Dagsavisen kom denne måneden med en undersøkelse som lyser opp bildet av det norske klasserommet. Undersøkelsen viser at norske elever er blant de i verden som har det best på skolen, og skårer høyt både på selvtillit og trygghet. Spesialskolen er ikke lenger et spøkelse som rusler i skolegangene – og takk for det. Men hvorfor følger ikke fagresultatene trivselen og selvtilliten ?
Dagens skoledebatt domineres av spørsmålet som respekt, lærerutdanning og penger. Jeg ønsker å føye til en viktig grunnstein i denne debatten – nemlig sjel. Jeg bruker ordet sjel, da det er mer dekkende enn psykologi. Etter min oppfatning er dette sakens kjerne.
Respekt kan kun oppnås gjennom gjensidighet sies det. Det betyr at læreren og elevene sammen må bidra til respekt i klasserommet. Det store spørsmålet er jo hvordan får man det til? Jeg tror at læreren først og fremst skal fungere som en døråpner. Ord som "det bare er sånn" er en massemorder mot selvstendige tanker og ideer. Aldri undervurder barn. Barn mister verdigheten når andre forteller dem at de tar feil. Barn må selv gis mulighet til å endre sin mening. Jeg tror det er viktigere med lærelyst enn umiddelbare resulater.
Da filmen "Blood Diamond" kom ut, satt det i gang ringvirkninger i en hele mediaverden, noe som gjorde problemene knyttet til diamanthandel kjent. Det er en slik rolle jeg ønsker å læreren skal ha ovenfor elevene. De beste lærerne jeg har hatt, husker jeg ikke først og fremst for hva de sa, men for måten de utfordret hva jeg tenkte. De dårlige lærerne var de som alltid truet med gloseprøver, og ba oss skrive forfatterportrett om Henrik Ibsen. Jens Bjørneboe skriver i romanen Jonas " Ved en tørr, forstandsmessig skoletype oppdrar man fremtidens nazister" (Loven om pendelbevegelsen!). Ved å neglisjere barnas menneskelighet utfordrer man det dyriske i dem i stedet.
En av de kloke hodene i Venstre Odd Einar Dørum, har foreslått fem års lærerutdanning. En helt riktig vei. Læreren har det viktigste yrket i verden, viktigere enn leger, viktigere enn statsledere, og til og med viktigere enn de som spiller på Godset. Hver eneste dag er de med på å gi våre barn forståelse, vidreformidle tanker og ideer. Deres valg kan og vil være avgjørende for et annet individ sin fremtid. Dette er en enorm oppgave. Men hvordan unngå "sånn er det bare" ?
Lektor ved Drammen vidergående skole Marita Aksnes ga i desember 2007 en svært god forklaring på dette i en kronikk i Aftenposten. Samtidig takket hun desverre også for seg som lærer. Problemene starter i lærerhøyskolen, der lærerstudentene blir drillet i akkurat samme pensum som de selv hadde på grunnskolen. Lærerne blir altså ikke lærere, men brikker. Pedagogikk og barnepsykologi er langt fra prioritert, det som helt klart er det viktigste. Hvordan kan man lære bort noe, hvis man ikke kan se om det glir inn? Hvordan skal man kunne behandle barn forskjellig for å kunne behandle dem likt hvis man ikke har den kunnskapen?
Mange prediker at løsningen på utfordringene i dagens norske skole er ene og alene å skuffe mer penger inn i systemet. Dette er både riktig og feil. Riktig i den forstand at det kunne gitt mer tid for lærerene til å konsentrere seg om det som er det viktigste i jobben deres, undervisningen. Og mye av rettingen av prøver kunne kanskje også vært satt bort til andre. Men penger er ikke det avgjørende, men hvordan man bruker dem. Rett og slett fordi lærdom er umulig å verdisette. Den er ubetalelig.
En undersøkelse fra 2005 viser at tre av ti i aldersgruppen 16-30 år var plaget av ensomhet og psykiske problemer. Johan Harstad har i romanen "Hasselby" fra 2007 om Albert Åberg som voksen prøvd å beskrive nettopp dette. Harstad tegner et bilde av Åberg som et offer for sosialdemokratiets ødelagte borg. Selv om jeg ikke har bilde av Margareth Tatcher eller Ronald Reagen på nattbordet, tror jeg på en mer åpen verden. Verden styres ikke fra Norge selv om mange nordmenn ser verden utelukkende gjennom norske briller. Det er noe som heter: "det finnes ikke dårlig vær". Vi trenger bedre klær i overført betydning. Jeg mener at mye av den nasjonale identiteten som dagens skole skaper er oppdiktet, og gir en falsk sikkerhet. Dagens skole er forsatt preget av den gamle arbeiderpartimodellen, verden er det ikke. Det man da gjør er å skape burdyr og slipper dem fri etter endt grunnskole. Hva skjer med dyr som er holdt i fangenskap i starten av livet og så slippes fri? Jo, de vil etterhvert søke tilbake til menneskene. Det er ikke så rart at mange stemmer på FrP.
God utdanning med fokus på individuell utvikling kan gi et godt forvarsverk, uten er man forsvarsløs og vil lete etter sin patron. Jeg bytter gjerne bort noen timer norsk historie på timeplanen med psykologi. Hvis man skal reise den norske skole bør man bygge den på idealistiske lærere med god skolering i barnepsykologi, det vil gi skolen sin fortjente sjel.
Fredrik Vikse
Drammen Venstre