I de siste ukene har vi vært vitner til en typisk debatt. En og samme hendelse tolkes på forskjellige måter. Det handler om historien om Kirsten Kvannes, hennes datter og politiet og virkningene som saken avstedkom i samfunnet.
Kanskje kan de som leser mine artikler, legge merke til at jeg stadig prøver å fremme en helhetlig måte å tenke på, og at jeg prøver og vise at mange fenomener i et samfunn ikke opptrer isolert. Slik ser jeg også på den nevnte saken. Noen prøver å tømme sin frustrasjon ved å kritisere politiet, de andre stiller seg bak politiet og forsvarer dem.
Men jeg vil spørre her om det som skjedde med Kirsten Kvannes – og selve debatten i samfunnet og Arbeiderpartiet, faktisk handler om politiet, eller om noe mer – som vi kvier oss for å tenke på.
For å finne svar på det bør man kanskje se på flere prosesser, flere debatter i samfunnet vårt i de siste åra og finne om det er noe felles mellom dem. For min del handler det om Kulturhuset, Arenasenteret, Ottersland-hotellsaken og Barbu-saken som hver på sin måte synliggjør selve samfunnsbyggingsprosjektet. Videre har vi saken med udemokratisk valg av Innvandrerrådet, avskaffelse av begrepet “internasjonal” i navnet til det som i dag heter “Munkehaugen kultursenter”, situasjonen våre lærere og elever befinner seg i, m.m.
Dette er bare noen av de områdene hvor jeg har lagt merke til visse fellestrekk, men det finnes også andre samfunnsområder der mennesker “ikke tør si fra”, eller de gjør det, men blir “straffet” med ulike former for utvisning/utfrysning, det kan handle om folk som ikke mestrer eller klarer å håndtere realiteten rasjonelt som for eksempel rusavhengige og psykiatriklienter.
Det som skjer på disse områdene, er at alt tilsynelatende er bra på overflaten, men under, og inni menneskene selv, koker det. Og det kan være grunnen til at en relativt “liten” hendelse som den som skjedde mellom Kirsten K, hennes datter og politiet, trekker til overflaten store spørsmål. Og de spørsmålene, akkurat som de fleste gode filmer, handler stort sett om én ting. Om frihet! Om muligheten til å gripe sin frihet med forstand, eller å se på den som noe gitt av en mer eller mindre rettferdig autoritet? Og hvem er den autoriteten? Gud – akkurat som i den nylige debatten om betydning av utsagnet: “Den Gud gir et embete, gir han også forstand”? Det aktualiserer “pro et contra” forstandens opphav. Byråkratiet og politikere som lett finner sitt kall i å skape en egen sannhet vi alle skal leve innenfor, eller kapitalmakten som bortsett fra tiden den teller penger eller passer på sine egne interesser, stort sett ikke er her i byens virkelighet?
Altså, hvor frie er vi egentlig i dette samfunnet? Hvem styrer oss, og hvem “skreddersyr klærne” vi skal leve i? Dette er spørsmål som hver eneste innbygger i Arendal bør tenke over, men først og fremst er det byens intellektuelle som bør påta seg oppgaven å finne svar på dem. Hvis de ikke gjør det som dygdsetikere, så i hvert fall for å rettferdiggjøre alle de pengene som ble investert i dem gjennom satsing på utdanningssystemet i landet vårt.
Eller sagt på en annen måte: finnes det noen som er modig nok til å si det som det er og avslutte den evige retoriske maktleken som de som styrer oss, gjør med oss? Ja det finnes, og mannen “med baller” i denne sammenheng var Arbeiderpartiets leder Bjørndahl Røysland. Poenget er bare at han refset “feil spiller”, i dette tilfellet politiet, som med “sterke” muskler bare prøvde å kompensere for “svakheten” i styringsfilosofien og praksisen i vår by. Dette ble heldigvis rettet opp av en modig ung mann Ole-Henrik Knutsen, leder av fylkets AUF, som med sin kritikk rettet mot vår ordfører flyttet en generasjonskonflikt fra “undergrunnen” inn i offentlighetens synlige sfære.
Hva, for eksempel, med litt selvinnlysende kritisk tenkning? Viljen til introspeksjon og forandring, ikke bare i det fysiske, men også i den åndelige dimensjon i vår by? Den berømte Sokrates’ “kjenn deg selv”- metaforikk?
Hvem er modig nok til å gå inn i en prosess som kan bevisstgjøre oss i dette samfunnet og gi svar på spørsmålet om vi faktisk er de beste mennesker som finnes i Norge og verden? Svaret på det kan påvirke vårt handlingsprogram fordi bare “de som er seg bevisst at de ikke er gode nok”, kan ha behov for forandring i seg selv.
Kunne en slik ny forandringsvillig, introspektiv intelligens løse opp spenningene innenfor selve samfunnet og spare politiet for overdreven bruk av muskler? Eller skal vi fortsette sånn helt til den siste innbyggeren i Arendal blir “disiplinert” – eller vervet i “trygdeproletarenes” armé?
Ifølge filosofen Bjarne Berg som ble intervjuet av journalisten Geir Lid i Agderposten den 31. desember 07., samfunnets vitalitet er underlagt menneskets iboende evne til å “si fra” – noe, etter min mening, Røysland og hans unge medkjemper prøvde å gjøre.
Sanjin Salahovic