Omdømmebygging og samfunnsbygging — en skole til besvær?

Det har vært stor oppmerksomhet rundt FK Arendal i høst. Til tross for at både kommune og næringsliv mobiliserte klarte klubben dessverre heller ikke denne gangen å fornye plassen i 2. divisjon. Engasjementet er stort, mange er forundret og synes det er negativt for kommunens omdømme at Arendal ikke klarer å etablere seg med et fotballag som gjør seg bemerket høyere oppe i divisjonssystemet, skriver Helge Woie i innledninga til en kronikk om situasjonen i Arendalsskolen.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 16 år siden.**


Selv er jeg også skuffet, men føler meg trygg på at dette er i ferd med å ordne seg. Det jobbes svært godt og målrettet bl.a. i Grane som nå har lag i de yngre årsklassene som hevder seg helt i Norgestoppen. Det satses målrettet på trenerutvikling og spillerutvikling. Banene er i ferd med å komme på plass. Kommunen stiller seg bak og ikke minst er det en gjeng med frivillige som gjør en formidabel innsats.

Arendal sliter også på et annet område. Det er ikke viet så mye oppmerksomhet som fotballen, men er likevel viktig. Nå er temaet imidlertid på full fart inn i mediebildet, PISA, PIRLS og nasjonale prøver er offentliggjort. PISA og PIRLS viser at norsk skole ikke når opp internasjonalt. Norge kommer dessverre svært dårlig ut. Det er nå blitt en nasjonal utfordring, og både Stoltenberg, Solhjell og Halvorsen vil ta grep.

Hva skjer så i Arendal? Mens vinterstormen uler på utsiden tenker jeg det kan være interessant å finne ut hvordan tilstanden i Arendalsskolen er i forhold til de nasjonale prøvene. Hvilken divisjon spiller vi i? Hvordan ligger vi an i forhold til de 38 andre gruppe 13 kommunene som SSB anbefaler oss å sammenligne oss med? Etter noen timers møysommelig arbeid har jeg fått samlet inn resultatene for 5. og 8. trinn for alle de sammenlignbare kommunene. I tillegg tar jeg med Oslo som jo har fått skryt for de gode resultatene de har oppnådd på tross av til dels store språklige og kulturelle utfordringer i mange av skolene. Deretter rangerer jeg kommunene både basert på høy andel av gode resultater (nivåer) og basert på lav andel av dårlige resultater (nivåer). Noen kommer bra ut i noen fag og på noen årstrinn og andre scorer noe bedre på andre områder. For å lage sesongens sluttabell summerer jeg plassifrene fra alle disse rangeringene. Tabellen er klar og spenningen stor. Hvilken divisjon spiller vi i? Bærum troner på toppen, Oslo får en hederlig fjerdeplass, Tønsberg tar sjetteplassen, Kongsberg (min fødeby — kanskje vi burde flyttet dit?) inntar 10. plassen, OL-byen Lillehammer blir nummer 12, Haugesund (som har mange gode fotballag) blir nummer 19. Hvor blir det av Arendal? Erkerival Kristiansand dukker opp på 21. plass. Østfoldbyene Sarpsborg og Halden sliter litt med svenskelekkasje helt nede på 24. og 26. plass. Larvik som vi liker å sammenligne oss med tar 28. plassen. Porsgrunn og Skien har heller ikke hatt en god sesong. De nærmer seg nedrykksplass på henholdsvis 32. og 38. plass. Der er Arendal – absolutt sist, helt nederst!!! Hva er dette? For en med konkurranseinstinktet i orden er jo dette sørgelig lesning. Kanskje er det ikke så overraskende for de som har fulgt litt med, men at vi skulle være aller dårligst da? Og det i et land som sliter med å hevde seg i Europa.

Dette kan neppe kalles god omdømmebygging — hvordan skal dette trekke unge familier til byen? Næringslivet strever med å tiltrekke seg sårt tiltrengt arbeidskraft, men arbeidstakere i dag krever mer enn bare en interessant jobb. De skal også føle trygghet for at barna får et godt tilbud i skole og fritid. Fritidsaktivitetene tror jeg er godt ivaretatt av alle de frivillige organisasjonen i byen, men skolen er jeg mye mer bekymret for. Resultatene er ikke tilfeldige. De henger tett sammen med en slett kommunal satsning på skolen gjennom mange år (selvsagt bortsett fra opprustning av skolebygningene som etter hvert er kommet langt).

Det innbyr heller ikke til optimisme når rådmannen, etter fylkesmannens tilsynsrapport, som gav Arendalsskolen strykkarakter, i sitt budsjettforslag anbefalte et ytterligere kutt i Arendalsskolen på 18 millioner. Det forslaget kom etter at det tidligere år er blitt kuttet over 100 lærerårsverk Etter at bystyret i desember vedtok at det skulle gjennomføres en evaluering av ressursbehov og at behovet for en styrking av skolefaglig ledelse og kompetanse i sentraladministrasjonen skal evalueres, uttalte Danielsen at de nok skulle komme unna med andre løsninger. Da blir spørsmålet hvem som i så fall skal lede det systematiske arbeidet som må til for å gjenreise Arendalsskolen. Kommunene som ligger i toppen av tabellen kjennetegnes enten av utdanningskontorer (Oslo, Lillehammer, Bodø) som sørger for kvalitetssikring gjennom å stille krav til resultater, meisle ut felles mål, foreta jevnlige evalueringer og iverksette tiltak der det er behov for det. Andre kommuner har kommunalsjefer for skole og konkrete strategi- og kvalitetsplaner som vektlegger kartleggingsprøver og systematisk jobbing (Oppegård, Asker, Bærum og Kongsberg). I Arendal skal vi altså klare dette uten en dedikert stab, felles plan og måleindikatorer på dette området. Oppskriften har med all tydelighet ikke gitt de ønskede resultater så langt. Er det noen grunn til å tro at det kun er småjusteringer som skal til for begynne klatringen på tabellen?

Når alt kommer til alt, er det ikke tabellposisjonen eller omdømmet som er det viktigste, men resultatene er nok et bevis på at barna våre ikke får et godt skoletilbud. Våre barn vil være dårligere rustet for videre skolegang. Valgmulighetene innskrenkes. De fortjener bedre. Et godt skoletilbud skaper en god framtid og er for viktig til å bli tatt lett på. Enten må kommuneledelsen legge prestisjen til side og stake ut en helt ny kurs — kanskje ta noen steg tilbake? Ellers bør noen andre overta roret — kanskje tiden er moden for det? Når barna rammes er det et betimelig spørsmål.

Et lyspunkt er at politikerne ser ut til å ha en genuin vilje og et sterkt ønske om å gjøre noe med situasjonen. Flere er valgt nettopp på grunn av viljen til å satse på skolen. Tormod Vågsnes har som nyttårsønske å få skolen på rett spor! De har nå 3 ½ år på å vise hva de kan få til. Spørsmålet er om de er tøffe nok til å iverksette tiltak som har tilstrekkelig effekt. Et annet lyspunkt er at foreldreengasjementet er voksende. Vi er utålmodige og står klare til å bidra der vi kan.

Med tanke på Arendals omdømme burde jeg kanskje ikke satt dette i avisa, men erfaringen er at først når problemene kommer opp på bordet kan man begynne å gjøre noe med dem. Det virker ikke som den administrative kommuneledelsen har den samme filosofien.

Helge Woie
FAU leder på Stinta
Nestleder i AKFU

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 16 år siden.**