Avdelingsdirektør Leif T. Aanensen i datatilsynet sa til Aftenposten i april i fjor at «direktivet innebærer massiv overvåking av hele befolkningen», og at det kan brukes til å nøste opp folks nettverk.
Verken norsk presse eller politikere har interessert seg for dette direktivet nevneverdig. Dette
minner meg om typiske østeuropeiske trekk der man tier i, hjel tiltak som har konsekvenser for
befolkningen. Denne umyndiggjøring kan bli godtatt kun av et folk som tilsynelatende har det for
bra.
At den menige mann på gaten ikke kan følge med alle samfunnsspørsmål og at børsen, boligprisene
og om Bodø Glimt rykker opp eller ned er viktigere, kan man kanskje unnskylde, men politikerne på Stortinget og journalistene i dagspressen bør da kunne følge med. At det i Norge kun finnes et oppegående parti som stemte i mot dette famøse vedtaket, gjør meg betenkt. Ikke overraskende er dette partiet Venstre som jeg ble medlem av for 8 år siden.
Jeg husker godt demonstrasjonene i Leipzig før murens fall under parolen «Wir sind das Volk». Disse demonstrasjonene betydde at hvis ikke vi kan avslutte dette totalitære systemet, kan vi heller ikke se den oppvoksende generasjon i øynene. Jeg vet at det også nå etter murens fall finnes samfunnskritikere. Disse samfunnskritikere er like uglesett i det nye Tyskland som i det gamle
Øst-Tyskland.
Dette EU datalagringsdirektivet som Norge nå har vedtatt å innføre i 2008 opprører meg dypt.
Jeg minnes en bok jeg leste i min studietid. Bokens tittel er «Der Funke Leben» av Erich Maria
Remarque eller «En gnist av liv», den norske tittelen kjenner jeg ikke. Boken ble smuglet inn til meg mens jeg studerte i Budapest og er en skildring av umennesklig grusomhet i en ikke navngitt konsentrasjonsleir. Den handler om solidaritet blant fanger fra mange land, kommunister, systemkritikere, jøder, og deres tanker rundt å overleve. Hovedpersonen er fange nr. 509 som var redaktør i 1933. Han var kritisk både overfor nazismen og kommunismen. Derfor ble han satt i konsentrasjonsleir. Han ble spurt av den kommunistiske undergrunnsbevegelsen om han ikke vil bli medlem av kommunistpartiet. Med begrunnelse at han frykter et nytt totalitært system, takker han nei. Han ville etter kort tid på nytt bli ansett som en fiende og nye torturkamre ville vente på han. Og kommunistene bekrefter hans antagelser. Hvordan virkeligheten ble, vet vi. Øst-Europa bygde sin mur og krigen ble ført videre på det indre plan, mot befolkningen, med overvåkning som våpen.
Det er denne dystre arven Norge viderefører når Stortinget blindt bøyer seg for EU´s direktiver!
Det er et fåtall Nordmenn som sier sin mening i det offentlige rom. Også dette minner meg om den forgangne tid i DDR. Folk ble redde for konsekvensene av å ha en mening.
Siden man ikke kunne stole på kolleger og flyktig bekjente, var det bedre å holde munn.
Selv om man hadde telefon, benyttet man den i alle fall ikke til å diskutere politikk eller samfunnskritiske spørsmål. Hvem kan med hånden på hjertet si at man ikke også i Norge vil legge bånd på seg ved bruk av e-post eller mobiltelefon etter innføringen av datalagringsdirektivet når man vet at all kommunikasjon blir lagret og kan brukes mot en under gitte omstendigheter.
Personvernet er under stadig angrep og det burde bety noe for alle. Borgere engasjer dere!
Franziska Wika
Nordland Venstre Mosjøen, 09.01.2008