Siden middelalderen har eiendomsforholdene vært annerledes i Norge enn i store deler av Europa forøvrig, der mesteparten av jorda var eid av krone, adel og kirke. I Norge har odelsretten stått sterkt, og også leilendingene satt trygt på gårdene.
Befolkningen vokste jevnt og trutt på 1600- og 1700-tallet. Dette førte til at stadig flere gårder ble delt opp i mindre bruk. Husene lå ofte sentralt med jorda rundt – såkalte klyngetun, en av fem forskjellige tuntyper i Norge.
Til forskjell fra Europa for øvrig hvor “mekling” i konflikter mellom bønder innenfor det lokale samfunnet ble utført av adelen, var bøndene i Norge stort sett overlatt til seg selv.
Mens europeiske bønder kunne “overlate” dømming og avstraffing til herren og fokusere på herrens rettferdighet eller urettferdighet, måtte bøndene i Norge finne på noe som kunne forebygge konflikter som de i utgangspunktet ikke kunne håndtere når de oppstod.
Mens dødsstraff med tortur og fengsling i Europa var utbredt som straff- og forebygging, var utstøtelse et hardt tiltak som kunne tas i bruk i klyngetunet. Og utstøtelsen hadde en kraftig forebyggingseffekt fordi alternativene ikke var mange.
Andre gårdstun hadde lite kapasitet til å ta imot nye medlemmer bortsett fra ved inngifte, og landstrykerliv kunne bli eneste alternativ all den stund byene ikke var store nok til å ta imot utstøtte. Slik ble konformisme, “lydighet” på norsk, til en mektig mekanisme som regulerte sosiale forhold mellom norske bønder innenfor det rettferdige, men likevel ikke tvangs- og maktfrie, kommunale fellesskapet.
I dag lever vi et liv med krav om “harmoni” mellom alle samfunnsgrupper, institusjoner og individer. Er den “harmonien” en konsekvens av vår iboende godhet, eller er vi mennesker som kan “tøye” oss selv i uendelighet på grunn av (ubevisst) frykt for å bli “utstøtte” hvis vi nekter å innordne oss?
Selv spør jeg meg om jeg er frekk fordi jeg skraper på overflaten og finner mennesker her som vil dømme over andre og bestemme om noen bør få bli her eller ikke. Avhengig av om man tenker og snakker på den ene eller andre måten. Bedømt av mennesker som påberoper seg rett til å bestemme selve godhetens målestokk? Og hvorfor er de bedre enn meg?
Svaret for meg ligger i fortiden. Hva var alternativet for mennesker som ikke kunne tenke og oppføre seg konformt, undertrykke sin annerledeshet og “truet” samfunnets “harmoni” i klyngetunet? De som var “svake”, måtte hjelpes og løftes opp mot “midten” – det ideelle sted uten konflikt der alle var “like”. De som var altfor “sterke”, måtte trekkes ned igjen mot midten. Hvis de klarte å undertrykke sin annerledeshet og frihetstrang, kunne de nyte samfunnets goder på anstendig måte.
Hvis de derimot, noe som kan skje i slike prosesser, skulle bli knekt psykisk og trenge hjelp, ville de falle i den kategorien under midten som er nyttig som bekreftelse på samfunnets godhet. Og hvis de ikke ville bøye seg og sto på sitt, måtte de utstøtes. Det er i grunnen den mekanismen som står bak det som kalles “Janteloven”.
Slik jeg ser det, er det den mekanismen som tas i bruk av Eldrup A. Hansen og kamerater når de prøver å utstøte meg fra fellesskapet og sende meg til et annet land eller, metaforisk sagt, et annet gårdstun. Det ville være underlig å sende en jobbsøknad til en av dem.
Men samtidig er det oppmuntrende å høre en alternativ, modig stemme som statsviter Helge Christophersens. Han henviser til vår Grunnlov som med sine frihetsidealer sikrer oss den “gudgitte” rett til søke etter frihet og lykke, idealer som er kjennetegnet ved at de bryter med det middelalderske “statiske” samfunn, preget av underkastelse og kontroll over menneskets handlinger og tanker.
Når Agderpostens redaktør i sin fargeløse og ironiske kommentar til Christophersen prøver å mekle mellom meg og Eldrup Hansen overser han nødvendigheten av å innta en prinsipiell holdning i en prinsipiell sak; en “utenforståendes” rett til å kritisere politiske prosesser i Arendal. Dette spørsmålet omgår redaktøren behendig når han reduserer ordskiftet til filologisk flisespikkeri. Er dermed harmonien gjenopprettet i tunet? Jeg sitter igjen med en følelse av ubehag, fremkalt av konfliktskyhet og konformitetstenkning.
Og dette ubehaget tror jeg at jeg deler med flere fordi det, sammen med andre faktorer, gjør at Arendal har så mange trygdeproletarer, mennesker med psykiske lidelser og rusmisbrukere. Mange individer som har vanskelig for å leve konformt, føler det samme som meg, men har kanskje vanskelig for å forklare det rasjonelt. Derfor vil jeg ta opp kampen mot de samfunnskreftene som vil klientifisere alle avvikere for enhver pris. I dag, når vi har så mange viktige dilemmaer og problemer å løse, ser jeg ikke noe bedre måte å bidra på, enn å gjøre det jeg mener kan føre til at vårt samfunn blir til et fornuftig, fritt, moderne, demokratisk fellesskap i en by romslig nok for alle som respekterer Norges lover.
Sanjin Salahovic