Av Astrid Råbu
Og neste år skal han bruke 10 millioner for å få folk til å forstå hva som er best for dem: Å reise hjem. Slik at de kan begynne på det egentlige livet sitt — sammen med barna sine!
Hva slags liv er det som venter? Er det en selvfølge at barna blir med "hjem". Jeg kan nevne noen eksempler som gjelder folk som har bodd i Arendal:
Ibadete i Kosovo er syk og har det ekstremt vanskelig. Hun og familien reiste frivillig etter langvarig kirkeasyl.
Mirza i Montenegro har det svært vanskelig. Han og familien ble hentet om natta. Mora hans ble hentet på Ås psykiatriske avd. Nå er familien splittet. "Han har ikke mat. Han blir kastet ut av rommet han bor på fordi han ikke kan betale husleie. Han er bekymret for sin syke mor ." Aftenposten 28. nov.
Amin i Iran har det vanskelig. Han ble uttransportert sammen med mor og søster. Nå er mor og søster gjenforent med far i Tyskland.
Abdiki fra Somalia fikk endelig avslag våren 2006. Så ble han ulovlig i riket. Han ble redd for å oppsøke lege, og falt til slutt i koma. Hjernesvulst. Han er begravd i Drammen.
To av de kjente ureturnerbare:
Gabriel hadde en norsk samboer. De fikk en sønn som nå er 4-5 år. Den vanskelige livssituasjonen førte til samlivsbrudd. Gabriel har utvisningsvedtak som sier at han skal forlate riket og straffes med fem års innreiseforbud — for sitt ulovlige opphold. (Søk gjerne etter Gabriel Seckamana på internett.)
Hva med barnets rettigheter?
Issak har 2 barn med sin eritreiske kone som nå er norsk statsborger. Han har fått varsel om samme vedtak som Gabriel. Han er heller ikke registrert som far for barna, for i folkeregisteret står det at han er utvandret fra riket!
Hva med barnas rettigheter?
Så skal jeg la være å navngi flere. Men jeg kjenner folk som har fått skattekort mens de hadde midlertidig arbeidstillatelse, slik mange asylsøkere har hatt. Ligningskontoret sender nye skattekort uten å sjekke lovligheten, og jeg har stor forståelse for at mottakerne bruker dem. Så de "ulovlige" arbeider og betaler skatt, holder en lav profil ellers og håper det beste. De lever her og nå, med en evig bekymring. De vasker, passer barn, lager mat osv. Og de etablerer nettverk, noen får familie og annen tilknytning til riket. De er faktisk uenig med inkluderingsministeren i at det er best å reise hjem. Som Ahmed fra Afghanistan sa. Det er nå vi lever.
Dette er et lite utvalg av mine bekjente. Jeg tror at myndighetene vet hvor de er. Det skapes et bilde av en stor, ukjent og farlig masse som truer samfunnet vårt med sitt ulovlige nærvær. De er ikke kriminelle, og jeg vil heller ikke beskrives som kriminell om jeg skulle hjelpe dem på noen måte. Den nådeløse og ubarmhjertige holdningen som ser ut til å gi politisk gevinst er i stor kontrast til de grunnverdiene vi påberoper oss. Jeg skulle ønske at disse verdiene kunne gjenspeiles i Utlendingsloven også. Og jeg skulle ønske at det var politisk vilje til å skjære gjennom og legalisere tilværelsen for dem som faktisk er her i årevis.