Jeg vil ikke drepe kristendommen, jeg vil bare komme til livs den helt syke trangen noen har til å bestemme over hva folk skal tenke og se. Hvem er dere i Familie og Medier til å diktere hva som skal vises på TV eller ikke. Hvor kommer den monopoliske abstinensen fra? Jeg legger meg ikke opp i hva som sendes på Visjon-TV. For hundre år siden ble skoler, sykehjem og det som ble publisert her i landet dominert av kristendommen, er det dit dere vil, tror dere at verden blir et bedre sted av dette?
Sist jeg så hadde 20 000 mennesker underskrevet Familie og Medier sitt opprop mot programmet, med ønsket om å fjerne programmet “De sju dødssyndene” fra TV. Heldigvis vil jeg si, har Norge endret seg siden 1979 hvor Monty Pytons mesterverk “Life of Brian” ble totalforbudt på norske kinoer med samme argument som dagens opprop klamrer seg til – blasfemi. “Det er ikke feigt å protestere mot serien, men det er feigt hvis vi bare gjør det og ikke vil gå inn i temaet” det sier Espen Ottosen i Norsk Luthersk Misjonssamband til den langt fra objektive avisa Dagen. Mitt spørsmål er da: Hvorfor er man så redd den åpne folkedebatten, hvorfor vil man innskrenke debatten til politikere og ledere av religiøse organisasjoner?
Carl I. Hagen gjør meg redd, vettaskremt. Kristine Koht påpekte i en artikkel i A-Magasinet at selv når han smiler ser Carl Ivar sint ut. Bakgrunnen for denne neurotiske skildringen, er Mr Hagen sin opptreden på møteplassen for kristne i Bergen. Møte som kom i stand blant annet på grunn av oppstandelsen rundt Schau. Her klarer det folk mener er en god politiker, å lire av seg følgende sitat “PLO og Hamas får barn i 12-13 års alderen til å sprenge seg i luften”. Vi vet at dette stemmer, det er ikke det jeg skal angripe. Det er måten Hagen bruker dette som argument i Israel-Palestina konflikten. Det skaper nemlig det bilde at Israel kjemper enn kamp mot masseproduserte hjernevaska fundamentalister. Hvis man ser på konflikten på den måten vil man aldri nå en god løsning. Det er jo det den debatten om dødssyndene preges av også, nemlig innskrenking. Jeg har en følelse av at noen har en trang for å kanalisere alle innlegg i Midtøsten debatten inn i pro-Israel gruppa eller i en antisemittisk holocaustfornekter gruppa. Debatten kan faktisk minne om barneleken stiv heks, der enhver kritisk debatant blir møtt med “fritt” ordet antisemittist. Dette slår beina under all videre debatt.
Det er en historie fra Auschwitz som jeg synes kan bringe debatten videre. Den handler om en jøde som står og ber, en medfange kommer bort og lurer på hvordan han kan få seg til å be på dette sted, hvorpå jøden svarer at han takker Gud fordi han ikke er en av dem, en av nazistene. Mahatma Gandhi sa en gang “du skal hate synden og ikke synderen, den regelen er lett og forstå, men blir sjelden fulgt, og det er grunnen til at giftig hat sprer seg over verden”
Er linken mellom Israel-Palestina konflikten og dødssyndene på TV fjern ? Jeg mener det handler om mye av det samme. Jeg mener det er ytringsfrihet, åpenhet og individets mulighet til å ta egne avgjørelser som er fellesnevneren. Derfor har den norske statskirke mistet enda ett medlem. Samtidig vet jeg jo egentlig at det interesserer dere sør for korsryggen hvorvidt en jypling av en politiker har meldt seg ut av den norske statskirka. Det som er interessant er jo hvordan statskirka ukentlig rekrutterer medlemmer. Lenge før du er i stand til å kontrollere bæsjing og tissing er du medlem av den norske statskirken. Fantastisk hvordan staten gjør dette livet enkelt og standardisert. Nei, jeg vil heller gå videre aleine enn å gå i feil kø.
Fredrik Vikse