Kilde Avisa Nordaland, Nordlandstrompet 2007-11-08
Rikdom gjør oss likegyldige.
Ifølge beregningsmodellen for levestandard på denne kloden, bor vi i verdens rikeste land. Allikevel klarer vi ikke å finne en modell eller et uttrykk for hvor mye av våre forventninger som er rimelige og hvor mye som er uanstendig. Etter hvert som den norske fellesøkonomien klarer å forsvare- og betjene hus (gjerne to!), hytter, biler, båter og «serviceenheter» for våre barn (heldagsbarnehager, nattbarnehager, skolefritidsordning, skoler) — blir vi blaserte og ignorante i spørsmål om hvilke enkle behov brødre og søster i våre naboland har. Det irriterer meg at ungene mine kommer hjem fra skolen og kaster hele brødskiver i søppelkurven. Like mye irriterer det meg at faren min tror at Carl I. Hagen kommer til å skaffe norske pensjonister en sorgløs tilværelse på den spanske rivieraen, betalt av folketrygden. Jeg bladde gjennom ei av Akergatas tabloidutgaver her om dagen. Bildet av ei gammel, russisk dame som gråter av glede for en brødskalk og litt ris står i skarp kontrast til norske sydenpensjonister som klager sin nød over spanske kelnere som ikke har lært seg norsk. Hva er det som har skjedd med vår felles oppfatning av etikk, av begrepet anstendighet?
Er vi på vei til å bli denne klodens mest dekadente folkeslag siden romerne? Den russiske dama eksisterer ikke dersom ingen snakker om henne. Matmangelen er en dyster realitet, vinteren nærmer seg og Russland grenser til Norge, ikke til et land i Afrika. Inntrykket mitt er at flesteparten av elevene I ungdomsskolen (13-16 år) tror at penger eksisterer for å tilfredsstille butikker, venner og fritidsbehov. Ei dongeribukse som koster flere tusen kroner, oppdatert fritidsutstyr og fødselsdagsgaver i femsiffer størrelsen er helt naturlige forventninger. Verdien av penger er et ikke-tema. Og så er hjemmesnekra brødblingser på vei ut. De unge håpefulle har med seg penger til å kjøpe varm lunsj hver dag på skolen. Det betyr ikke at jeg er imot varm lunsj, bare at det generelle kostholdet er blitt bade dyrere og dårligere. Beviset på mammas anstrengelser ligger i søppelbøtter fulle av matpakker, epler og gulrøtter. «Primærbehov» er et ord som samfunnsfaglæreren bruker når han snakker om naturalhusholdning i det gamle Norge, eller om noe så fjernt som «katastrofer» – eller «barnearbeid i østen» (lærer, hvor er østen!). OD dagen (operasjon dagsverk) er for mange en klisjé for ei handling der elevene jobber på REMA (eller et annet sted) og betaler 200 kroner i avlat for å slippe unna en hel dag på skolen. Statistikk viser at 20-30 prosent av elevene blir betalt av foreldrene for å «jobbe hjemme», et synonym for «fridag mot betaling». Bildet av ei gammel, russisk dame som grater av glede for en brødskalk og litt ris er det ingen som har sett. Hovedstadsavisene er bare for dem som trenger kinoannonsene i og rundt Oslo.
Jentene scorer bedre enn guttene i realfagene, guttene scorer for det meste på fotballbanen. og klær scorer høyest av alt. Alle vil vinne Idolfinalen, bli danser i USA, frisør i Oslo eller profesjonell fotballspiller i England. Statistikk viser at søknadene til studier om helse, kropp og reiseliv har tatt innersvingen på de tradisjonelle universitetsfagene. Dermed vil færre bli lege, ingeniør, bygge datamaskiner eller kunne mer enn ett språk (helst bare sms språk!). «Er det noen her som kunne tenke seg å drive med økologisk jordbruk, bli miljøaktivist eller ambassadør i et U-land?» Erru gæren! Og hvem er denne Al Gore fyren? Nordmenn (menn og kvinner) lever lenge, mye lenger enn i land med utfordrende klimaforhold, mindre skole, mindre mat/medisiner og mindre av alt. Gjennomsnittlig levealder i Norge er 78,3 år. I Sierra Leone (vest Afrika) er den 38,4 år og i Russland er den ca. 50-55 år. Dette henger selvfølgelig sammen med levestandard (lønnsnivå, helsetilbud, sanitærforhold, fritid, værforhold), et målord i vestlig kultur, et fremmedord i øst og sør for ekvator.
En generell oppfatning i folkedypet er at nordmenn bør få slippe unna en monoton arbeidslivstilværelse ved ca.fylte 60, kanskje helst litt før. Den tradisjonelle besteforeldretilværelsen blir uansett vekslet inn i reisedøgn eller i ei leilighet et sted ved Middelhavskysten. Oppsparte midler, pensjon og trygd blir brukt på å realisere seg selv, spise og drikke godt — og være fornøyd på sine gamle dager. Samtidig er ei gammel, russisk dame glad for en brødskalk og litt ris, så glad at hun gråter. Det er mangel på matvarer på andre siden av gjerdet, og nå setter vinteren inn.
Ketil Stokkan,
adjunkt Storsteinnes