Bør Ap i Aust-Agder rydde litt opp?

Jeg er medlem i Arbeiderpartiet, og magefølelsen min sier at det er noe i mitt parti som ikke fungerer godt lokalt, skriver Moh. Haj-Saleh i Agderposten 5. november
I språket som ble brukt i et avisinnlegg av en av mine partifeller, var det noe smakløst, arrogant, og det inneholdt ord og begrep som var alt annet enn inkluderende. Det er kjent at språket stort sett gjenspeiler våre tanker.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 17 år siden.**

Mohammad Haj-Saleh

Foto: nn

Det vil si at når vi bruker diskriminerende ord, er det fordi vi tenker i diskriminerende baner. Og når vi bruker inkluderende ord, er vi for inkludering osv. Det er ikke første gang at jeg reagerer på det språket media benytter ved omtale av innvandrere. I gatene og på butikker møter vi innvandrere ubehaglige ord og uttrykk, besynderlig oppførsel og usympatiske reaksjoner.
Dette er en kjensgjerning, men kan selvfølgelig ikke aksepteres. Ja, en kjensgjerning. Noen nordmenn har fremmedfrykt. Norge var isolert i flere århundre, sier noen. De fleste hadde ikke sett svarte folk her i landet før 60-tallet. Ei venninne fortalte meg at moren hennes ikke kunne la være å tenke på at huden til den svarte mannen hun hadde sett i Oslo, kunne etterlatt en svart flekk på hennes hvite hud dersom de to hadde kommet i berøring med hverandre. Jeg kan forstå at "vanlige folk" tenker og reagerer slik. Men det som er uforståelig for meg, er at politikere av og til tenker i liknende baner.
Eldrup A. Hansen skrev i sitt innlegg i Agderposten fredag 12. oktober: "Jeg blir litt fortvilt over innlegget "Odyssé på Munkehaugen" til flyktning og idehistoriker, Sanjin Salahovic,…" Jeg vil her bare her sette en tykk strek under ordet: flyktning. Sanjin har norsk statsborgerskap nå. Han har også tatt universitetsstudiene sine her i Norge. Han er like glad i Norge som han er i Bosnia. Så, hva er hensikten med å terpe på at han er flyktning? Forblir man flyktning for resten av livet når man flykter fra sitt fødeland? I tillegg er det ikke i strid med norske lover. Den norske loven har gitt denne personen norsk borgerskap. Altså er han nordmann nå. Men Eldrup A. Hansen insisterer på merkelappen flyktning. Merkelig!
Legger Eldrup Hansen noe mindreverdig i ordet "flyktning"? Ja, det virker sånn. Stemningen i Eldrups innlegg sier det. Det er helt klart at innlegget ironiserer på en smakløs måte, da det flere ganger bruker benevnelsen "flyktning og idehistoriker".
I tillegg til den urimelige språkbruken tar innlegget et blikk bakover i tid, til et møte om integrering som ble avholdt i bystyresalen: "det var omtrent like mange nye landsmenn (innvandrere) i salen som i panelet". Dette ikke er sannheten. Jeg var der.
Enda verre blir det, når innlegget går løs på Sanjin gjennom flere spørsmål som man ikke kan tyde som annet enn mektig arroganse. Med påfuglaktig selvgodhet bombarderes den stakkars fyren med krenkende spørsmål om han egentlig er flyktning, og om ikke han og hans familie ble godt mottatt i Arendal kommune.
Beslektet tankegang finnes i Per Svenningsens innlegg den 17. september 2005 i Agderposten da han skrev følgende: "Jeg har inntrykk av at det i dette arbeidet, flyktningarbeidet, er for mye gulrot og for lite pisk. Altfor mange går hjemme uten å gjøre noe fornuftig for pengene de mottar." Her, også av alle norske ord og uttrykk, fant ikke P. Svenningsen noe mer presist enn "gulrot og pisk" som om flyktningene er dyr, og for å lære dem trenger man læring ved betinging, à la Pavlovs hund. Mye gulrot og for lite pisk, sa han, og mente at det burde være motsatt, mye pisk og mindre gulrot. En kan slett ikke gripe dette språkbildet uten at fantasien automatisk gjenspeiler dyr som blir belønnet eller pisket i forhold til dyrenes kraft og evne, eller i forhold til eierens humør. På denne tiden svarte jeg Svenningsen med denne historien: " Da vi var i tredje klasse i barneskolen, hadde vi et bilde som viste Goha, en tyrkisk karakter, som red på et esel. Goha hadde lange bein som tegnet streker på jorda, langt ansikt med et lurt smil, og en lang stokk. Stokken hadde en gulrot med blader på enden. Man kunne se at eselet gledet seg til å få gulroten, men gulroten kom aldri nærmere". Lurt! Ikke sant?
Både Eldrup A. Hansen og Per Svenningsen er medlemmer i Arbeiderpartiet. Jeg er redd for at det ikke er tilfeldig, og at det er flere som har sånn språk, som tolker det som gjemmer seg inni deres hoder, og som står i sterk kontrast til Arbeiderpartiets prinsipper og det politiske programmet mange folk stemte på ved det siste valget.

Moh. Haj-Saleh
Arendal 27.10.2007

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 17 år siden.**