Kommunikasjonen mellom mennesker med ulik kulturell bakgrunn bygges på forståelse, på hvordan vi utveksler våre tanker og synspunkt uten å bli misforstått. Det er veldig viktig å forstå hvorfor vi tenker og handler på forskjellige måter. Man trenger ikke tenke og handle likt for å forstå hverandre.
Opp gjennom historien har folk reist rundt fra et sted til et annet. Mange folkegrupper har etablert seg på ulike steder. Alle hadde sine grunner til å reise bort.
Christofer Columbus fant et sted hvor han kunne bli. I vikingtiden har nordmenn reist rundt, og noen av dem har slått seg ned mange steder. I Frankrike for eksempel finnes det et sted som heter Normandie hvor nordmenn har levd i fred uten å tenke på om de skal de bli akseptert eller ikke. Jeg vil si at gjennom historien har nød og eventyrlyst tvunget folk til å reise og forlate sitt hjemland.
I dag er det mange som søker Norge fra ulike verdensdeler med et håp om bedre tider, og det skremmer mange. Noen er mørke i huden og snakker et språk som de fleste ikke forstår.
En innvandrer er nødt til å kommunisere med befolkningen fra den første dagen han eller hun etablerer seg et nytt sted. Selv om språket er uforståelig, prøver han/hun å kommunisere på enkel måte. Kommunikasjonen kan være nonverbal. Det betyr at man kommuniserer ved å bruke kroppsspråk og mimikk osv.
Det viktigste her er hvordan vi kan ha et fellesskap, særlig hvis vi har ulik kultur, språk og religion, hvordan vi kan bygge et samfunn som kan akseptere alle selv om vi er ulike og har forskjellige bakgrunn. Jeg tror det er veldig lett hvis alle er positive mot hverandre og alle prøver å søke forståelse gjennom et sosialt samspill.
For å forstå eller bli forstått må jeg skape et godt forhold til det nye samfunnet. For at jeg kan kommunisere og delta i samfunnet, må jeg integrere meg.
Integrering handler om det å være en sammensatt gruppe, mennesker som lever relativt harmonisk sammen. Integrering er en gjensidig prosess. Majoriteten og minoriteten må endres i arbeidet med å skape det nye samfunnet. Vi må ta utfordringer sammen, akseptere og respektere hverandre, tilgi hverandre, dele verdier og huske at vi er ressurser for hverandre. Du glemmer at jeg fremmed og jeg husker at jeg er i mitt land. Det hjelper ikke å fordømme hverandre.
Integrering betyr å møte hverandre, å lære hverandre å kjenne og godta at vi er ulike, og at vi har forskjellige metoder når vi handler. Integrering kan ikke skje bare fra en side (minoritetsgruppenes). Det betyr at det ikke bare er innvandrere som må forandre seg for å tilpasse seg det nye systemet, men at alle må tilpasse seg den nye situasjonen. Derfor må vi skille mellom assimilering som er en ensidig prosess, og integrering som er gjensidig prosess.
Det er en slik demokratisk prosess som gjør et samfunn verdifullt, og det gir seg til kjenne gjennom handling.
I et demokratisk samfunn må alle bruke sin vilje og evne til å føre en saklig debatt om demokrati og hvordan man opplever det i samfunnet. Problemet kan ikke løses ved bruk av makt og aggresjon. Det kan kun løses gjennom politiske løsninger, gjennom dialog og forståelse. Vi må tåle å kritisere oss selv og være ærlige og saklige når vi tar opp problemer. I debatten bør vi komme med positive innspill som gjøre demokratiet sterkt og synlig.
Sanjin Salahovic fikk nylig gjennomgå i et innlegg av AP-representant Eldrup A. Hansen. Sanjin hadde tatt opp spørsmålet om i hvilken grad utvelgelsen av innvandrerråd i Arendal hadde skjedd på en forsvarlig demokratisk måte. Han stilte et spørsmål som trengte svar, ikke mer. Han ville stimulere til diskusjon om den demokratiske prosessen; hvem velger ut, når, hvor og hvordan. Helt legitime spørsmål som ikke engang burde være kontroversielle.
Bystyremedlem Line Haugland, AP, har åpent tatt avstand fra Eldrup A. Hansens innlegg, og hun påpeker at det ikke har noe med Arbeiderpartiets politikk å gjøre.
La oss gå videre og diskutere spørsmålet om innvandrerråd på en saklig måte, det er nemlig viktig for oss innvandrere.
Hayette A. Mahmoud
– bystyremedlem, SV –