Av Per A. Thorbjørnsen, gruppeleder Stavanger Venstre
Det er dekning for å hevde at det ikke finnes et sosialpolitisk område som er så lavt prioritert som behandlingstilbudene for mennesker som sliter med et avhengighetsforhold til narkotika.
Tolv mennesker har gått bort — tolv mennesker er døde som en direkte følge av sitt narkotikamisbruk i Rogaland det siste året. Sannsynligvis er mørketallene større. Mange dør av indirekte skadevirkninger av misbruket gjennom langvarig bruk. Dette angår alle de som var til stede i Domkirken den aktuelle torsdagen. Men dette angår også storsamfunnet. Ingen kan stille seg likegyldig til denne brutale virkeligheten. Vi må ta ansvar. Mange av de pårørende ivaretas av pårørendesentrene i Stavanger og Sandes og andre organisasjoner, men utover det overlates de til sin egen sorg og egen fortvilelse. Jeg er sikker på at mange av dem sier: «Min datter er død, men jeg håper at samfunnet hindrer at nye overdosedødsfall skjer!»
Jeg og de aller fleste her i regionen støtter kampen om å sikre nevrokirurgitilbudet i Rogaland. Både akuttilbudet når skadene oppstår etter ulykker og et godt behandlingstilbud når sykdommene rammer. Saken har med rette engasjert mange de siste årene og kampviljen er stor. Det er like stor grunn til å kjempe for et bedre tilbud for mennesker som sliter med narkotikamisbruk
Jeg og ganske sikker på at de fleste lesere støtter forskningen som sikrer at behandlingen av hjerteinfarkt blir den beste i verden. Også jeg støtter ressursbruken som blir viet dette feltet. Jeg støtter at ambulanser, legehelikopter og legebil rykker ut raskt og effektivt når infarktet rammer. Men jeg etterlyser viljen fra storsamfunnet til å ikke spare på ressursbruken innen narkotikafeltet. Vi har gode tilbud i dag, men dagens tilbud kan bli bedre. Vi trenger flere tilbud og vi har ikke det nødvendige mangfoldet i tilbudet. De gode narkotikakollektivene og andre behandlingstilbud for narkomane drukner i kravspesifikasjoner i anbudsrundene og krav til beleggsprosenter. Det virker som om det offentlige er mer opptatt av å sikre byråkratiske krav enn å sikre at mennesker blir hjulpet. Mens sykehusene kan ha hundrevis av millioner i underskudd hvert år, risikerer kollektivene å miste retten til å drive med noen hundre tusen i underskudd.
Jeg og et ganske sikkert stort flertall støtter at Statens vegvesen, politi og andre myndigheter undersøker i detalj hvorfor ulykker skjer. Enten det er på vei, bane, i luft eller til sjøs. Bare når vi vet hvorfor ulykkene skjer, kan vi forebygge dem. Jeg undres over hvorfor vi ikke undersøker hvorfor narkotikadødsfall skjer. Vi burde hatt en egen offentlig kommisjon. En kommisjon som vurderer og undersøker hvorfor dagens politikk gir så nedslående resultater, og hva som må til for å hindre at det i framtiden går galt for så mange. Vi trenger helt nytt perspektiv, slik at vi lærer av erfaringene og hindrer nye dødsfall.
Venstre tror det er nødvendig å la rusmisbruk i større grad være en sosialpolitisk utfordring framfor en kriminalpolitisk. Jeg tror tiden er forbi for at samfunnet skal tillate seg å legge moralske anfektelser til grunn for narkotikapolitikken. Vi må se hvert enkelt menneske og søke å hjelpe hvert enkelt menneske. Det må være behandlingsplasser nok til at alle som trenger det kan få akutt hjelp. Dette er en livsnødvendig for mange. Å bli plassert på en venteliste kan være direkte livstruende.
Det er ingen grunn til å være kritisk til den omfattende pengebruken innen det somatiske helsevesenet. Underskuddene på sykehusene oppstår fordi syke mennesker blir behandlet. På samme tid er det ikke tilstrekkelig vilje til å bruke penger innen rusfeltet, uansett om rusen skyldes narkotika, alkohol eller medikamenter. Jeg har sagt det før og gjentar gjerne: måten vi gjennom de siste tretti, førti årene har hjulpet de menneskene som har et narkotikaproblem, er en stor unnlatelsessynd. En statlig unnlatelsessynd fordi vi som enkeltpolitikere ikke har brydd oss tilstrekkelig. Vi har sviktet. Samfunnet har sviktet. Et samfunn måles ut fra hvordan vi tar hånd om de svakeste — på hvordan vi tar hånd om våre narkomane. Norge kan være stolt av at vi blir sett på som verdens beste land å bo i. Men vi har ingen grunn til å være stolt av vårt lands narkotikaomsorg. Det er tolv døde mennesker en grusom påminnelse om. Vi har en stor og nødvendig jobb å gjøre. Vi skal hindre at mennesker dør av narkotikamisbruk. Det betyr at alle partier må starte på nytt i sitt engasjement for rusfeltet, og våge å bruke like mye penger på hver enkelt som rammes av rusavhengigheten som vi bruker i dag på dem som rammes av hjerteinfarktet.
De som var til stede i Domkirken var der for å minnes sine kjære. Men det var også en bønn til beslutningstakerne enten de sitter i departementet, Stortinget, helseforetak, fylkesting eller kommunestyrene om å gjøre mer. Betydelig mer! En sterk og inderlig bønn vi må begynne å lytte til.
Jeg etterlyser oppmerksomheten og engasjementet i kampen mot narkotika. Det finnes brukere, pårørende, fagfolk og politikere som taler saken. Men vi er ikke mange nok. Det er som om samfunnet ikke lytter. Det er som om samfunnet ikke forstår fortvilelsen hos dem som rammes, og nødvendigheten av at noe blir gjort. De som var til stede i Domkirken ønsker å utgjøre en forskjell. En forskjell som medfører at noe radikalt skjer. Dette er en avgjørende samfunnsoppgave: Vi kan ikke tillate oss å miste flere mennesker i rusmisbruk.