Jeg blir skuffet og provosert hver gang jeg leser i avisa artikler som behandler utlendinger respektløst og tendensiøst. Noen vil på en eller annen måte ekskludere oss som utlendinger fra det norske samfunnet, få oss til å bli hjelpeløse objekter og rett og slett si: “Dere er ikke velkommen” eller “dere må tie stille”.
De som bare kritiserer og angriper folk som ikke tilhører “majoriteten”, burde tenke nøye på hvordan man kan bruke vår kompetanse, ferdigheter og ressurser, slik at Norge kan bli et inkluderende samfunn.
Utlendinger i Norge kjemper på mange måter for å bli akseptert og ikke minst respektert. Derfor vil jeg si til de angripende: la folk kjempe for sine skjebner, la folk si sine meninger i et demokratisk land og la folk slippe diktatoriske og undertrykkende tanker som de opplevde i sine hjemland. Som mennesker vil vi gjerne føle at vi er en viktig del av samfunnet, gjennom at vi bidrar med noe som kan være nyttig for Norge.
På den ene siden er det klart at staten satser på integrering og bruker ressurser på det. På den annen side finnes det lokalpolitikere som taler med to tunger. De sier at de er for integrering og inkludering, men både i holdning og i gjerning prøver de å ekskludere minoritetsgrupper og – individer fra samfunnet og fellesskapet.
Er det bare festtalemåter at alle er for integrering? Er realiteten at majoritetens smaksdommere har monopol på hva som er “normalt”, “demokratisk” og “naturlig”? Må alle utlendinger la seg assimilere, kutte røttene og vrake alle sine tradisjoner og sin kultur for å få plass i et slikt fellesskap? Hvorfor skal all tilpasning være enveis? Er det fordi det norske er perfekt? Når slutter man å være først og fremst “utlending”, og når blir man oppfattet som venn, kollega, nabo, samfunnsborger og menneske?
Først bak en slik altoverskyggende merkelapp, “utlending”, er det rom for verdier og begreper som tillit, høflighet, respekt, solidaritet og aksept.
Ikke under noen omstendighet kommer vi til å bli integrert, mens omverden fortsetter å se på oss som utlendinger, og kun som det.
Det må være et mål at utlendinger og nordmenn går sammen, i dag og kommende år, for å ha det godt som individer og nasjon, og for å unngå konflikter og misforståelser.