I sin artikkel «Odyssé i Munkehaugen» svarer Ap-politiker Eldrup A. Hansen på artikkelen min – som hadde den samme overskrift, men uten anførselstegn. Hansen prøver å overse problemet jeg betoner. Han omgår selve saken, men har likevel svar på alt. Det er ikke første gang han gjør det sånn.
Hver gang Eldrup A. Hansen skriver prøver han å sette min status ned til et objekt som skal være fornøyd med det man får. Altså, i sin herskende retorikk fratar han meg rett til å tenke og blir til det jeg er. Et fritt og tenkende vesen.
Det handler om et fundamentalt spørsmål, – om et fellesskap som bygges på slike premisser er noe for meg.
Jeg ser av statistikken at ca. 700.000 mennesker i Norge mellom 18 og 67 år lever av trygd, er langtidssykmeldt eller er avhengig av sosialhjelp. Noen sosiologer kaller dem for «trygdeproletariat» og beskriver dem som «passivisert», og at de befinner seg «utenfor» samfunnet.
Er de uønskede fordi også de vil ha et annerledes samfunn, men ikke får det til, fordi de føler seg hjelpeløse og blir oversett, akkurat som når jeg prøver å ta opp problematikken?
Den tilsvarende andelen for Arendal ligger på ca. 26 prosent, litt mer enn landet for øvrig.
Mellom 30 og 50 prosent av befolkningen i Norge vil oppleve en psykisk lidelse i løpet av livet. Og ca. 23 prosent menn og 11 prosent kvinner hjelper seg selv gjennom alvorlig misbruk av alkohol.
Samtidig ser jeg at folk som er avhengig av fellesskapet for å skaffe seg penger, trekker seg unna for å ha det godt «for seg selv», når de ikke lenger trenger støtten.
Jeg ser at valgdeltakelse i Arendal var oppsiktsvekkende lav og spør: Viser statistikken at en god del av Norge og Arendal ikke vil ha fellesskapet slik som Eldrup A. Hansen skaper det i sin retorikk, tenkning – og måten han oppfører seg?
Hansen skal imidlertid respekteres for å våge å stå fram med det han tenker. De fleste jobber i det skjulte i et lukket kafkiansk samfunn, og offentligheten har liten mulighet til å få innsyn i hva de faktisk driver med. Dette var en av de grunnene til at jeg gikk hardt ut mot fortsatt utbygging i Arendals sentrum, før vårt samfunn gjennom demokratisk debatt er blitt bevisst på hva man gjør. Slik kan tullet som har skjedd så ofte i fortiden, og atter skjer – med utbygging av Arena-senteret, Otterslands hotell og delvis kulturhuset, ikke skjer igjen.
Eldrup A. Hansens arroganse har, etter min mening, bidratt til å polarisere en grunnleggende tenkning omkring vårt fellesskap.
Jeg vil ikke trekke meg ut av fellesskapet slik som Hansen ønsker, og heller ikke være et lydig og hjelpeløst objekt som skal hjelpes eller kontrolleres – slik «fellesskapet» gjør med innvandrere, rusmisbrukere, psykiske pasienter, personer med ADHD – og mange andre grupper som er «annerledes».
Jeg vil kjempe for at dette fellesskapet forandres og blir inkluderende. At det blir romslig for alle som føler seg annerledes og faller ut av Hansens «kanon». Og jeg ser at jeg ikke er alene. Derfor sier jeg: «La meg kjempe for min rett!» Han som «hersker over kultur», bygger sitt Staubø kultursenter og er mektig nok til å refse og disiplinere meg som kjemper for å overleve ved å holde på egne idealer. Goliat mot David!?
Jeg mener at et varmt samfunn bygd på «personlig frihet», med mennesker som engasjerer seg ut fra en gammel gresk autonom dygd-etisk-tenkning vil vokse mye raskere. Men det heter «Per aspera ad astra» – «over torner til stjerner». Dette gjelder også alle de som lider og ikke kan forstå «hvorfor», når alt «går så bra» og alle er «så snille» i vårt samfunn. Til dem sier jeg at ingen fikk sin lykke som gave uten å kjempe lidenskapelig for den. Og mer en det, lettvinn lykke finnes kanskje ikke. Det finnes bare lykke som man opplever mens man jobber for den i fellesskapet – med sin familie, venner eller kamerater.
Man bør ikke skade seg selv for å bevise noe, slik voldelige ungdom eller selvdestruktive rusmisbrukere gjør, men jobbe for sin rett og mot urett.
Personlig gjør jeg det jeg gjør fordi Hansen, og de som står bak ham, ikke har noe å ta fra meg, idet jeg har så mye å vinne. Jeg har å vinne samfunn med sanne medborgere, som skal gi meg den ro og det sanne liv jeg lengter etter.
Hva nå? Ingenting! Akkurat som før – tenke, skrive, jobbe og bidra på min måte.
Og en ting er viktig. Jeg ville be alle, enten de som «støtter» meg eller Eldrup A. Hansen: «La oss smile til hverandre. Når vi går i gata, når vi er på jobb, i butikken – ja, når vi ser hverandre. La oss med blikk og smil gi hverandre livskraft til å overleve og holde ut – mens vi jobber og kjemper for å bli akseptert og respektert. I disse smilene føles det fellesskapet vi vil leve i.
Det som Eldrup A. Hansen ser for seg, – eller det jeg ser og tror på.