Interimsstyret ønsket dette fordi det ga dem en god link inn til “et så bredt sammensatt organ som rådet var og som igjen vil være i kontakt med mange av innvandrerne”. Dette var en logisk ugyldig slutning etter min mening.
Logikken sier at hvis kommunalt byråkrati og politikere utpeker Innvandrerrådet (det er akkurat det som har skjedd), og hvis rådet velger styremedlem – da kan man ikke si at det er innvandrere, men nettopp den kommunale administrasjonen som velger styremedlem også.
Svedal nevnte at han ville foreslå meg overfor Innvandrerrådet som kandidat for styret, noe jeg satte pris på, men likevel ikke kunne akseptere pga. mangel på konsistens i selve prosessen. Jeg har ikke noe mot menneskene i rådet. Det er gode mennesker som jeg delvis kjenner, men de er blitt, uten at de er det bevist, en del av et spill som gjør “fasaden pen og innholdet fattig”. Et spill hvor Arendal kommune bruker mennesker etter sitt behov og viser lite vilje til å lytte til og forstå dem.
Jeg forstår at kommunen har lyst til å få på beina et system som kan føre til at innvandrere begynner å presentere seg utad på en organisert måte – som Svedal selv sa: “innvandrerne er så uorganiserte”. Men poenget er etter min mening at måten kommunen etablerte rådet på, etter sin egen vilje og eget skjønn, vil føre til enda større atomisering av innvandrermassen, devaluering av dens politiske og kulturelle tilstand og frustrasjon hos dens potensielle representanter og ideologer/intellektuelle. Jeg er ikke redd for det ordet fordi innvandrere føler respekt for sine intellektuelle, og de er godt integrerte i den gruppe de er del av.
Jeg ville gjerne vite hvem som har utpekt rådet, hvem som har utarbeidet liste over navn, hvordan selve prosessen har gått for seg, og etter hvilke kriterier det ble gjort.
Det ville ikke overraske meg om rådsmedlemmene selv undrer seg over hvorfor de ble valgt. Innvandrere har faktisk sin indre organisasjon, motsatt av det Svedal tror, og det ligner små etniske øyer. Det eneste som kan knytte dem sammen, er et overordnet perspektiv og en idé som kan gi dem følelse av felles gevinst. Felles i den forstand at den deles med nordmenn også. Og det perspektivet kan bare skapes av mennesker som forstår dem på tross av alle deres forskjeller.
Det er heller lite sannsynlig at det utnevnte rådet, som er sammensatt av representanter som dekker ikke noe mindre en hele kontinenter, detaljert kan avspeile innvandrernes situasjon og oppfylle kommunens ønske om å få “kontakt med mange av innvandrerne”. Helt motsatt vil kommunen, som så mange ganger før, skape seg en hær av “Tordenskiolds soldater”.
Jeg vet at i dette samfunnet finnes det ressurser blant innvandrere, men der hvor man bør forvente grunnleggende forståelse for prosesser som kan føre til at de engasjerer seg, finner man så akutt fravær av kunnskap og dyktighet. Kanskje et eksempel på det er meg selv – som, uten min skrivevirksomhet, ville hatt liten sjanse til å presentere mine tanker. Den irriterende mangel på forståelse fra Arendal kommune gjør at den nå ser seg nødt til å foreta “radikale grep” og selv erklære et innvandrerråd i stedet for først å gå inn i en offentlig debatt, profilere, tiltrekke og inkludere ressurser – noe jeg stadig inviterer til med mine artikler.
Vi er hver dag vitner til at flere og flere innvandrere kommer ut i offentligheten og skriver. Hvorfor gjør de det? Jo, fordi de som de bør prate med og bør forstå dem, ikke er modne for oppgaven og gjør hele systemet inkompetent. Det er gode artikler som i nær fremtid kommer til å profilere gode samfunnstenkere blant innvandrere. Og vi ser et akutt fravær av svar på slike artikler fra ansatte i offentlige instanser, samtidig som de samme instansene tar seg den frihet til å utnevne Innvandrerrådet og manipulere innvandrernes kulturelle og politiske situasjon.
Det som er grunnleggende i måten man tenker på, og i politikk i særdeleshet, hvis vi vil ta den alvorlig, er konsistens.
Slik jeg ser det, må det en “nytenkning” til for at den fremtidige politikken i Arendal skal oppnå naturlig autoritet, tillit og identifikasjonsfølelse à la “vår kommune”. Politikere og administrasjon kan legge grunnlaget for dette ved å gjenopprette respekten for argumenter og skape konsistens i den offentlige tenkningen. For å skape demokrati må man gå demokratisk fram. Demokratiet kan ikke proklameres som et dekret over hodene på dem det gjelder.
En demokratisk fundert, konsistent tenkning er det eneste fundamentet som kan gi integrasjonen en ny dimensjon og i seg selv knytte sammen innvandrere og nordmenn, tror jeg.
Sanjin Salahovic