Av: Helge Solum Larsen
Utdelingen av Nobels fredspris til FNs klimapanel og Al Gore understreker alvoret.
FNs klimapanel har slått fast at klimaendringene allerede er i gang, og at konsekvensene kan bli svært alvorlige dersom vi ikke handler nå. Folk kan bli drevet på flukt på grunn av naturkatastrofer som flom, sult og tørke. Vi står i fare for å miste vesentlige deler av artsmangfoldet. Havnivået kan stige. Store områder også i vår egen verdensdel kan bli ørken.
Det haster å redusere de globale utslippene av klimagasser. Dette er et etisk spørsmål. Å redusere de globale utslippene krever internasjonalt samarbeid om en ny og ambisiøs klimaavtale. Venstre vil at Norge skal ta en lederrolle i dette arbeidet. For at Norges posisjon skal være troverdig må vi vise en betydelig vilje til omstilling fra gårsdagens utslippssamfunn til framtidens miljøsamfunn.
I sommer ble stortingsmeldingen om norsk klimapolitikk lagt fram til applaus fra Fremskrittspartiet. Dette er et sikkert tegn på at meldingen er for svak og at den ikke gir de riktige svarene på det viktige spørsmålene i omstillingen til et miljøvennlig samfunn. Regjeringen har som mål å kutte utslippene med 30 prosent innen 2020, og at Norge skal framstå som et land uten netto utslipp av klimagasser innen 2050. Konsekvensen av regjeringens opplegg er imidlertid at klimagassutslippene i Norge i 2020 omtrent skal være på samme nivå som de var i 1990. Det er for lite ambisiøst i et land, som ifølge regjeringen skal være en ledende miljønasjon. Gjennom fraværet av konkrete tiltak i klimameldingen, er det klart at regjeringen baserer seg på omfattende kjøp av kvoter fra utlandet for å nå sine mål.
Dette er moralsk tvilsomt, for det bærer preg av avlat, dersom det ikke kommer i tillegg til ambisiøse nasjonale kutt. Norge blir ikke CO2-nøytralt av at vi betaler for reduserte CO2-utslipp i andre land.
Regjeringen la fram forslag til statsbudsjett sist fredag. Etter kritikken mot klimameldingen var det grunn til å tro at statsbudsjettet skulle ha en klar klimaprofil. Det har statsbudsjettet ikke. Regjeringspartienes representanter påstår at dette er et klimabudsjett. De viser til at de samlende bevilgningene til miljøformål er på 24, 6 milliarder. Her ramses det opp en rekke tiltak som har eksistert i mange år, men nå kalles disse for "miljø- og klimatiltak". Det er angivelig foreslått 860 mill. kroner til miljø- og klimatiltak over forsvarsbudsjettet, noe som er en økning fra i fjor på cirka 40 mill. kroner. Dette er omtrent det samme som er foreslått til CO2-rensing og over fire ganger så mye som «storsatsingen» på fornybar energiproduksjon. Det er åpenbart at regjeringen forsøker å kamuflere sin tafatthet i miljø- og klimapolitikk ved å markedsføre det hele som en storsatsing.
Det er også interessant å registrere at 24,6 mrd. er mindre enn halvparten av økningen i statsbudsjettets utgiftsside fra 2007 til 2008. Det blir lite igjen av «satsingen» når regjeringen legger inn en rekke poster som har vært der i flere år.
Et annet eksempel er samferdselsbudsjettet. Regjeringen følger opp med bevilgninger til prosjekter som dobbeltsporet, der byggingen allerede er i gang. En slik bevilgning kan ikke sies å være fantastisk. Det motsatte, å stanse byggingen, ville derimot vært utrolig. Interessant er det å merke seg at regjeringen ikke øker belønningsordningen til kollektivtransport i byene til tross for at ordningen har gitt oss et bedre kollektivtilbud. Regjeringen velger imidlertid å utvide ordningen fra seks til ni byer uten tilstrekkelige ekstrabevilgninger. Dette representerer en kraftig utvanning av ordningen som kan føre til et dårligere kollektivtilbud i Stavanger- og Sandnes-området. Dette er det stikk motsatte av den politikken vi trenger. Det er også grunn til å merke seg at regjeringen ikke nevner Nord-Jærens viktigste samferdselstiltak, bybanen. Dette til tross for et betydelig lokalt arbeid. Regionens planlegging av bybanen er i full gang, uten at regjeringen gir arbeidet noen støtteerklæring.
Denne tilnærmingen representerer ikke det offensive lederskapet Venstre har etterlyst i miljøpolitikken.
Venstre skal være en pådriver i arbeidet med et bredt klimaforlik i Stortinget nå i høst. Da spiller tiltak som reduserer utslippene fra transport og energisektoren en vesentlig rolle. Det krever et vesentlig høyere ambisjonsnivå, mer konkrete klimatiltak og mer forpliktende målsettinger enn det regjeringen legger opp til. Og tiltakene må følges opp gjennom faktiske beslutninger i regjering. Miljøopposisjonen på Stortinget har flertall sammen med SV og Senterpartiet om tiltak som er viktige for å få ned utslippene. Disse partiene må bruke dette aktivt overfor Arbeiderpartiet, som representerer bremseklossen i miljøpolitikken. Alternativet vil være at klimameldingen blir vedtatt slik den nå ligger, med støtte fra Fremskrittspartiet. Da har ikke Arbeiderpartiet tatt på alvor den historiske oppgaven klimautfordringen representerer. Da har Arbeiderpartiet sviktet generasjonene som kommer etter oss.
Det er mulig å gjøre noe hvis vi ønsker. Lavutslippsutvalget pekte i sin offentlige utredning som ble avgitt for over ett år siden på en rekke tiltak som kunne iverksettes raskt. En offensiv klimapolitikk handler om å øke forskningsinnsatsen og ta i bruk de teknologiske løsninger som finnes. Norge må ta beslutninger som er i tråd med alvoret i utfordringen vi står overfor. Venstre skal bidra til at Norge tar det lederskapet i klimapolitikken som er nødvendig.
Folk kan bli drevet på flukt på grunn av naturkatastrofer som flom, sult og tørke.
Det er også interessant å registrere at 24,6 mrd. er mindre enn halvparten av økningen i statsbudsjettets utgiftsside fra 2007 til 2008.