– Vi vil ikke ha et regjeringsskifte bare for skiftets skyld, men fordi vi vil ha en annen politikk og en annen politisk kurs. Vi sier like klart fra om at det for Venstre ikke er aktuelt å sitte i eller aktivt støtte en regjering hvor Fremskrittspartiet inngår, med den samme politiske begrunnelsen: Den politiske avstanden er for stor til at vi kan hefte for hverandres politikk hver eneste dag, slik man må i et forpliktende regjeringssamarbeid,
Les Sponheims hovedinnlegg under eller last ned Venstres innlegg under Stortingets trontaledebatt 4. oktober.
Vi har lagt bak oss et lokalvalg som for Venstres del ble meget bra. Vi gjorde vårt beste lokalvalg siden 1971 og vårt beste fylkestingsvalg noen gang. Venstre har stabilisert seg på et nivå i valg og på meningsmålinger de siste to årene som vi må 35 år tilbake i tid for å finne paralleller til.
Sterkere Venstre
Valgresultatet viste også at Venstre stadig styrker sin posisjon i og rundt de største byene: I de fem største kommunene fikk Venstre en samlet oppslutning på 7,7 pst., og i de 20 største kommunene fikk Venstre et samlet valgresultat på 6,6 pst. Det er nærliggende å trekke en parallell til den utvikling vi har sett i våre naboland, hvor Venstres søsterpartier, Folkepartiet i Sverige og Radikale Venstre i Danmark, også har en slik profil og et slikt velgergrunnlag som Venstre har hatt ved de siste valg.
For Venstres del lover dette godt for framtida. Jeg er frimodig nok til å mene at det også lover godt for landet. For Norge trenger et styrket, vitalt sosialliberalt sentrum skal vi få til de gode framtidsrettede løsningene for borgere, bedrifter og institusjoner i dette landet.
Er det én ting som gleder meg enda mer enn Venstres valgresultat ved det valget vi nettopp har lagt bak oss, er det at velgerne i langt større grad enn tidligere vektla lokale saker og lokale kandidater ved sitt valg. Det viser de store forskjellene som vi kan finne i nesten hver eneste kommune når det gjelder oppslutningen om de ulike partiene i henholdsvis kommunestyre- og fylkestingsvalg, eller forskjeller i partioppslutning i to nabokommuner med omtrent samme størrelse og utfordringer. Lokaldemokratiet er på sett og vis den store valgvinneren. Derfor er det arbeidet som Martin Kolberg nå dessverre har fått Senterpartiet med på å utrede, nemlig felles valgdag for stortings- og lokalvalg, etter mitt skjønn helt feil. Det må legges i skuffen umiddelbart.
Kursskifte i 2009
Man skulle jo tro at Martin Kolberg hadde lært av årets valg. Han bad om en folkeavstemming for eller mot den sittende regjering, og folket sa nei. Det er også Venstres dom: nei til den sittende regjering etter neste valg. Derfor sier vi allerede nå klart fra om at Venstre vil arbeide for et regjeringsskifte etter valget i 2009. Vi vil ikke ha et regjeringsskifte bare for skiftets skyld, men fordi vi vil ha en annen politikk og en annen politisk kurs, en kurs med utgangspunkt i et styrket sosialliberalt sentrum bestående av de partiene som ledet landet på en utmerket måte i perioden 2001 – 2005.
Derfor sier vi like klart fra om at det for Venstre ikke vil være aktuelt å sitte i eller aktivt støtte en regjering hvor Fremskrittspartiet inngår, med den samme politiske begrunnelsen: Den politiske avstanden er for stor til at vi kan hefte for hverandres politikk hver eneste dag, slik man må i et forpliktende regjeringssamarbeid.
Motpoler
Norge trenger en ny kurs på politikkområder hvor Venstre og Fremskrittspartiet er politiske motpoler. Det gjelder i miljøpolitikken, det gjelder i synet på det rause, inkluderende flerkulturelle Norge, det handler om global solidaritet, og det gjelder ikke minst i behovet for å føre en stram økonomisk politikk for å sikre arbeidsplasser og en lavest mulig rente.
Dessuten er det viktig for styringen av landet at en regjering består av partier som har et grunnleggende sammenfall av politiske standpunkter. Det er dette som etter mitt skjønn er SVs problem, og som jeg tror forklarer partiets valgresultat: SV må i alle saker kompromisse til høyre for seg selv. Det fører til en utvannet profil og intern slitasje og uro.
Er det én ting jeg er helt sikker på, er det at folk ikke vil marsjere i gatene med krav om en flertallsregjering etter neste valg. Det som skulle bli slutt på spill og spetakkel, det som skulle bli handling, ikke forhandling, har blitt nettopp dette, og mer til: et kaotisk bilde av en regjering som er mer opptatt av symboler og interne forhold enn av norsk næringsliv og arbeidsplasser. Regjeringens håndtering av opsjonssaken i Hydro og ikke minst den famøse pressekonferansen om rederibeskatningen bare timer før den avsluttende partilederdebatten før et valg minner om alt annet enn en stødig styring av landet.
Bare for å illustrere hvor mye i utakt Regjeringen er med seg selv: Denne pressekonferansen om en betydelig skatteskjerpelse for rederiene kom bare snaue 14 dager etter at Senterpartiets nyvalgte parlamentariske leder, Lars Peder Brekk, på NHOs Småting på Hamar høyt og tydelig lovte at det ikke skulle komme noen ytterligere skatteskjerpelser for næringslivet fra den sittende regjering.
Spill og spetakkel
Dette er ikke handling eller slutt på spill og spetakkel, og det har ikke blitt noe særlig bedre etter valget heller. I denne uken har stortingsrepresentanter fra både Arbeiderpartiet og SV rykket ut og gjentatt sin mistillit til Eivind Reiten som styreleder i StatoilHydro, som om det skulle være deres oppgave å uttrykke en slik tillit eller ikke. Det disse representantene i realiteten gjør, er å uttrykke mistillit til den ansvarlige statsråd for selskapet, Åslaug Haga, som gjentatte ganger etter at hun ble olje- og energiminister, har uttrykt full tillit til Reiten, en tillit senterpartileder Åslaug Haga derimot ikke hadde i NRKs partlederutspørring før valget. Slutt på spill og spetakkel? Ikke akkurat.
Venstres vekst og plassering i det politiske landskapet forstyrrer åpenbart det bildet mange andre partier ønsker å tegne: rødt mot blått, snilt mot slemt, enten skattelette eller fellesskap.
Både statsministeren og finansministeren så det som sin oppgave i valgkampen — foran et lokalvalg — å påstå at en stemme til Venstre var en stemme til Fremskrittspartiet, mens Fremskrittspartiets leder Siv Jensen har brukt denne uken og sin tale i dag til å hevde at en stemme til Venstre er en stemme til Arbeiderpartiet. Det er vanskelig å tolke dette annerledes enn at Venstre kommer til å bli et svært viktig parti som det blir vanskelig å komme utenom fram mot valget i 2009.
Må løfte blikket
En regjerings trontale burde være et dokument om de viktige utfordringene vi som nasjon står overfor i de kommende årene, og ikke en smørbrødliste over hvilke punkter i Soria Moria-erklæringen som skal følges opp med en stortingsmelding, slik Regjeringen serverte oss på tirsdag. Det er jo nettopp derfor Stortinget har trontaledebatten før statsbudsjettet er kjent. I så måte var det stortingspresident Jagland og ikke Regjeringen som bidrog til at vi løftet blikket ved å peke på de viktige utfordringene vi sammen står overfor når det gjelder kamp mot fattigdom og klimaproblemene. Jeg vet ikke om det er uærbødig, president, men det kunne kanskje være en tanke at Kongen neste år bør få æren av å lese stortingspresident Jaglands tale.
Stortingspresidenten påpekte også noe helt åpenbart, men som det dessverre ikke synes som Regjeringen har tatt helt inn over seg, da han viste til at vi «får som regel de gode løsningene hvis de som har flertallet, lytter til flere enn seg selv.» Så langt har Regjeringen utvist en utstrakt vrangvilje mot å samarbeide med «flere enn seg selv». Det er bare i sakene om det framtidige pensjonssystemet at vi har fått til et bredt politisk kompromiss i Stortinget. Det var et kompromiss som bare ble til på grunn av særdeles utstrakt godvilje fra de tidligere regjeringspartiene Venstre, Høyre og Kristelig Folkeparti. Det er et kompromiss som er lite verd dersom Regjeringen ikke med stø hånd klarer å få på plass en erstatning for dagens AFP-system som ikke undergraver hovedelementene i det nye pensjonssystemet om at det skal lønne seg å arbeide lenger.
Brede kompromisser
Vi trenger brede kompromisser på flere områder. Jeg vil peke på to åpenbare: Vi trenger et felles løft for dem som virkelig sliter, dem som vi ser litt for mange av bare vi beveger oss noen få meter fra stortingsbygningen, de ordentlig slitne rusmisbrukerne som ofte har psykiske problemer i tillegg. Vi må få en rus- og psykiatriinnsats med utgangspunkt i dem som sliter, ikke en teknokratisk reform som først og fremst handler om institusjonelle formål. Vi må få en reform som river ned de usynlige skottene mellom de ulike etater og institusjoner, mellom stat og kommune, mellom rus og psykiatri.
Og vi må få på plass en klimapolitikk som er bedre og mer forpliktende enn det forslaget fra Regjeringen som ligger til behandling i Stortinget. Vi skylder våre barn og barnebarn å finne de beste løsningene for vår tids største utfordring, effektive klimatiltak som nødvendigvis må merkes.
Regjeringens trontale var så godt som blottet for gode nyheter for forskning, for næringslivet og dem som sysler med tanken på å investere i norsk næringsliv og norske arbeidsplasser. For Venstre er det avgjørende viktig at vi får en forpliktende satsing på forskning. Et av Norges konkurransefortrinn er «rimelig» arbeidskraft med høy utdannelse. Derfor må vi legge til rette for at de nye bedriftene som etableres, gjør det med utgangspunkt i kompetansebasert høyteknologi — gjerne innenfor miljøteknologi. Jeg frykter at det budsjettet som legges fram i morgen, ikke på noen måte tar inn over seg denne erkjennelsen, og at Norges forskningsinnsats igjen blir budsjettaperen. Jeg håper jeg tar feil, men jeg tror det dessverre ikke.
Ideologiske skillelinjer
I fjorårets trontaledebatt tok jeg opp noen ideologiske skillelinjer mellom partiene utenfor og innenfor Regjeringen. Etter den tid har Venstres landsmøte vedtatt et nytt prinsipprogram, «Frihet og rettferdighet», der vi ytterligere klargjør den sosialliberale plattformen. Det handler om enkeltmenneskers frihet og personlige vekst, om sterke fellesskap i god balanse mellom sivil sektor, regulert markedsøkonomi og politisk styring gjennom det offentlige. Vi tenker individ, marked og stat i den beste balansen, der vi mener de røde og de blå bikker for mye i hver sin skadelige retning. Denne sosialliberale borgerlige plattformen er det beste grunnlaget for utvikling av framtidssamfunnet. Mer sosialisme eller mørkeblå politikk er ikke svaret — definitivt ikke.