Det hersker for tiden en uttalt motstand i flere parti mot privatisering av tilbud til eldre. Fyropet er “bestemor skal ikke på anbud”. Det uttrykkes med andre ord en frykt for at en anbudsprosess ikke vil gi et godt nok tilbud. Når dette så tydelig uttrykkes, hvorfor setter de samme partiene drosjer og bussruter som ikke minst de eldre er avhengige av ut på anbud?
Resultatet av anbudsprosessene som har vært kjørt i Nordland er at mindre buss-selskap blir utkonkurrert av de store, og distriktsdrosjene legges ned på grunn av manglende lønnsomhet. Dette fører igjen til at den beredskap og merverdi som lokale buss- og drosjeselskaper representerer i distriktene, ikke lenger vil være til stede. Dette kan gjelde alt fra nødvendig legebesøk til pensjonistutflukter, fotballturneringer, skoleturer, turistturer m.v. ! Stadig nye anbudsrunder skaper også usikkerhet i forhold til ansattes arbeidsforhold, og fører til at selskap legger ned. Distriktsdrosjene representerer et viktig tilbud til eldre som ikke har mulighet for å kjøre egen bil. Når grunnlaget for videre eksistens for lokale buss- og drosjeselskap ikke lenger er til stede, — vil det derfor i stor grad nettopp ramme de eldre og distriktene.
Nordland Venstre ønsker en helhetlig og tjenlig politikk. Om vi velger å bruke anbud eller kjøpsavtale er ikke det vesentligste. Det vesentligste er at vi klarer å gi et tilbud som både er godt nok for de som skal bruke det og samtidig styrer verdiskapingen ut i distriktene.
Dagens uheldige utslag av anbud der de store spiser de små og arbeidsplasser i distriktene går tapt, bør få alle som roper nei til “bestemor på anbud” til å våkne. Her er åpenbare svakheter i utøvelsen av anbudsprinsippet. Jeg tillater i denne sammenheng å spørre:
Hvorfor anbud??? Hvorfor blir ikke de særegne forholdene for distriktene innbefattet i anbudsgrunnlaget? Ser dere at utøvelsen av anbud kan være et påskudd til å økt sentralisering?