Store enheter kan lett bli fremmedgjørende og upersonlige.
1) I store enheter må det nødvendigvis bli mange ansatte og mange "innsatte" — mange ansikter og mange personer å forholde seg til. Dette er forvirrende og frustrerende for pasientene — og kan bidra til ansvarsfraskrivelse for de ansatte
2) For en del omsorgstrengende kan det være vanskelig å orientere seg i store hus og lange korridorer, dette kan bidra til engstelse og isolasjon for pasientene.
3) Store enheter betyr også at besøkshyppigheten vil avta på grunn av lange veier til institusjonen for de pårørende. Naboer, venner, barnebarn kan ikke enkelt stikke innom på en kort visitt.
4) Statistikk viser at kommunen ikke alltid sparer penger på store enheter.
Små enheter skaper trygghet og trivsel.
1) Ikke så mange personer å forholde seg til. Bedre kjennskap til både betjening og til andre pasienter fremmer gjensidig trygghet og ansvarsfølelse.
2) Enklere å orientere seg i hus og ganger, nærmere kontakt med utemiljø og natur fremmer tilfredshet og trygghet.
3) Naboer, venner, barnebarn kan stikke innom på korte visitter — godt for alle parter.
I beregning av de økonomiske forhold, bør det – etter min mening – legges større vekt på den samfunnsmessige helheten. I det forebyggende arbeidet kan mye gjøres for å nå målet om lengst mulig å få leve sitt liv i egne omgivelser.
Asker er en langstrakt bygd med en rekke lokalsamfunn. Den store utbyggingen medfører sterk økning i innbyggertallet. Mitt ønske er at de kommunale myndigheter i framtida vil stille krav til utbyggere om å innpasse lokale omsorgsarealer i sine planer. Andre kommuner har gått inn i fruktbart samarbeid med private utbyggere på dette området. Lokale omsorgssentraler med fleksible ordninger kan være til stor hjelp og nytte for omsorgstrengende unge og eldre, minske presset på institusjonene, og også være besparende for kommunebudsjettet.