Her er Venstres innvandringspolitikk på nasjonalt plan:
Venstres innvandringspolitikk baserer seg på to tilsvarende hovedprinsipper:
1. Norge skal ta sin del av forpliktelsen overfor forfulgte, og Norge skal ta imot flyktninger som trenger beskyttelse.
2. Norge skal være åpent for mennesker som ønsker å bidra i det norske samfunnet.
Innvandringspolitikken henger sammen med integreringspolitikken. Venstres integreringspolitikk baseres seg på tre prinsipper:
1. Det må stilles krav til de som vil bosette seg i Norge.
2. Tilbudet om språk- og samfunnsopplæring må styrkes.
3. Vi skal ikke tolerere intoleranse, kvinneundertrykking og manglende respekt for Norges lover.
Sammendrag
Venstre ønsker en mer human asylpolitikk, der spesielt barn og kvinner får bedre vilkår og vern. Vi ønsker å grunnlovsfeste retten til å søke asyl, og lovfeste en kortere saksbehandlingstid. Kritikk fra FNs høykommissær for flyktninger må tas alvorlig. Alle saker hvor Norge kritiseres av høykommissæren skal tas opp til ny behandling, der en spesielt vurderer og vektlegger ankepunktene fra FN. Antall kvoteflyktninger fra FN skal økes til 1500 i året.
Mange uten reelt behov for beskyttelse har søkt asyl for å skaffe seg et bedre liv i Norge enn det de har i eget hjemland, og en rekke lyver på seg asylgrunner. Det er nødvendig å beskytte asylinstituttet til fordel for de som er reelle flyktninger. Asylsøkere som misbruker asylinstituttet for å drive kriminell aktivitet, må få en rask reaksjon fra politi og rettsvesen og raskt kunne utvises. Arbeidssøkere skal avvises i asylkøen, og heller få en mulighet til å arbeidsinnvandre. På den måten slipper de å lyve om at de er forfulgt. Konkurransen om velkvalifisert arbeidskraft vil øke, og Norge må delta i denne konkurransen. Derfor ønsker vi å modernisere arbeidsinnvandringsreglene, slik at det skal være lettere å arbeidsinnvandre utenfra EØS-området.
Venstre mener det vil være bra for Norge med en bedre balanse mellom de som får opphold av humanitære grunner, enten fordi de har behov for beskyttelse eller fordi de har familie i Norge, og de som kommer hit for å jobbe. En bedre balanse vil bidra til å endre holdningene til innvandrere i mer positiv retning.
10 punkter for en sosialliberal innvandringspolitikk
1. Kortere saksbehandlingstid
2. Øke antallet kvoteflyktninger fra FN
3. Ny saksbehandling ved kritikk fra FNs høykommissær for flyktninger
4. Lavere terskel for å få kjønnsbasert asyl
5. Bedre vilkår og vern for enslige mindreårige asylsøkere
6. Mulighet for amnesti for ureturnerbare flyktninger
7. Ofre for menneskehandel skal få utsatt utreise og hjelp til reetablering i hjemlandet
8. Det skal bli lettere å få visum til Norge
9. Vi skal tillate familiegjenforening, men bekjempe misbruk av reglene
10. Vi vil ha økt arbeidsinnvandring
Kortere saksbehandlingstid
Retten til asyl er grunnleggende, og alle som søker asyl har rett til å prøve sin sak innenfor rettssikkerhetens rammer. På denne bakgrunnen må behandlingstiden for asylsøkere ned, men uten at dette går på bekostning av hvor grundig hver søknad blir behandlet. Saker der barn er involvert må prioriteres, slik at familier med barn får raskt svar på sin søknad.
I utgangspunktet har Utlendingsdirektoratet strenge selvpålagte retningslinjer for saksbehandlingstiden. Men lange restanser og høye ankomster gjør det umulig å følge egne retningslinjer og tilliten til saksbehandlingstidene undergraves. Venstre vil derfor ha lovfestet kortere saksbehandlingstid.
Øke antallet kvoteflyktninger fra FN
Norge må overholde våre internasjonale forpliktelser og Venstre mener vi bør øke vår kvote overføringsflyktninger fra FNs høykommissær for flyktninger fra 1200 til 1700 i året. Norge bør ta initiativ til ordninger for internasjonal byrdefordeling ved ekstraordinære situasjoner som skaper store flyktningstrømmer.
Ny saksbehandling ved kritikk fra FNs høykommissær for flyktninger
Norge har flere ganger blitt kritisert av FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) for at vi ikke følger deres anbefalinger i flere saker. Venstre mener Norge må ha en klarere linje for hvordan vi forholder oss til anbefalinger fra UNHCR. I dag har Norge en inkonsistent politikk og Regjeringen velger ut hvilke råd de vil følge. Venstre mener det skal gode grunner til for å bryte med de anbefalingene UNHCR kommer med. Vi vil derfor innføre en praksis om at alle saker hvor Norge kritiseres av UNHCR blir tatt opp til ny behandling, der en spesielt vurderer og vektlegger ankepunktene fra UNHCR.
Lavere terskel for å få kjønnsbasert asyl
Kvinner som flykter har ofte samme motiv som menn. Men det er også særlige omstendigheter som fører til at kvinner flykter, og som er knyttet til hennes kjønn. Kvinner flykter blant annet av frykt for kjønnslemlestelse, tvangsekteskap, æresdrap og overgrep i form av seksuell vold. Denne typen forfølgelse går gjerne under betegnelsen kjønnsbasert forfølgelse. Kjønnsbasert forfølgelse er ikke et presist juridisk begrep, men uttrykket har oppstått for å beskrive og beskytte mot forhold som spesielt rammer kvinner.
Flyktningkonvensjonen omtaler ikke direkte forfølgelse av kvinner. Det er imidlertid vanlig å hevde at kvinner kan ses på som en «sosial gruppe», og mennesker som blir forfulgt for sin sosiale tilhørighet har i følge flyktningkonvensjonen krav på beskyttelse. Overgrep som særlig rammer kvinner, for eksempel voldtekt eller kjønnslemlestelse, anerkjennes i dag som forfølgelse. Men i de fleste sakene hvor det har vært anført fare for kjønnsbasert forfølgelse, er asyl blitt avslått. Begrunnelsen har i hovedsak vært at det ikke foreligger årsakssammenheng mellom forfølgelsen og konvensjonsgrunnen «sosial gruppe». I de fleste sakene der Utlendingsnemnda har innvilget opphold etter anførsler om kjønnsbasert forfølgelse, er det blitt innvilget opphold på humanitært grunnlag etter en bredere helhetsvurdering hvor det også har inngått andre forhold, for eksempel knyttet til helse.
Det er særlig kvinner som lider under at forfølgelse av sosiale grupper sjelden gir grunnlag for asyl i Norge, men det rammer også f.eks homofile, journalister og pariagrupper. Det må utvikles klarere retningslinjer asyl på bakgrunn av slik forfølgelse, og terskelen må senkes. I dette arbeidet er det spesielt viktig å ha med et kjønnsperspektiv. Venstre vil i tillegg at Utlendingsnemndas praksis må evalueres med dette for øye.
Bedre vilkår og vern for enslige mindreårige asylsøkere
Barn som kommer til Norge alene er en av de mest sårbare gruppene som finnes i vårt samfunn og de har spesielle behov som krever spesiell oppfølging. Mange har traumer fra hjemlandet, flukten på vei til Norge, og ikke minst det å ha blitt skilt fra sine foreldre. Psykiatritilbudet må bli bedre, og barna må sikres ekstra oppfølging så de kan ha den samme utvikling som norske barn i trygge hjem.
Alle barn i Norge har de samme rettighetene og det er et minstekrav at de skal behandles i tråd med barnekonvensjonen. I 2005 kom 322 asylsøkere alene som selv hevdet de var under 18 år. Barn som innvandrer alene er ikke en homogen gruppe. Noen er uten foreldre eller slekt, andre har familie i hjemlandet. Noen foreldre betror sine barn til slektninger i Norge eller sender de alene til Norge. I noen situasjoner er de sendt hit i det håp at det norske samfunnet skal gi dem bedre muligheter til en god oppvekst enn de selv kan. Andre ganger brukes de som "ankerbarn" som det senere søkes familiegjenforening med.
Overføring til barnevernet
Venstre mener dagens asylpraksis og beslutningsprosess ikke er tilpasset etter barnets behov. Venstre mener barnevernsbegrepet "barnets beste" også skal gjelde flyktningbarn. Vi må derfor lage et best mulig tilbud til enslige mindreårige flytninger /asylsøkere. Venstre støtter forslaget om at ansvaret for mindreårige asylsøkere skal overføres til barnevernet. Dette forutsetter at barnevernet settes i stand til å gi dem et godt tilbud, noe de ikke er i dag. Barnevernet trenger en kompetanseheving i arbeid både med familier og barn med minoritetsbakgrunn generelt, og i arbeid med enslige mindreårige asylsøkere spesielt. En overføring av mindreårige asylsøkere til barnevernet før dette er på plass, vil føre til enda dårligere vilkår for barna enn de har nå.
Barnebyer
Enslige barn skal ikke måtte bo sammen med fremmede voksne flyktninger, det skal være egne mottak for dem. Venstre vil organisere disse etter malen fra SOS-barnebyer, der en spesielt søker å skape kontakt mellom barna og familier i nærområdet. På denne måten vil barna få ta del i stabile familieforhold og få venner og kjente utenom andre enslige barn. Vi vil også gjøre det mulig for dem som arbeider i disse barnemottakene å bo på mottaket og være fosterforeldre for barna de har ansvar for. Denne muligheten må også være åpen dersom egnede voksne, par eller single, ønsker å bo og ta seg av enslige asylsøkere som fosterforeldre. De må da få tilbud om pedagogisk veiledning og opplæring.
Alderstesting
Alderstester på barn har vist seg usikre og gir forskjellig utslag etter hvilke kår en er vokst opp under, det må arbeides for å finne sikrere metoder. Ved tvil om alderen skal dette komme barnet til gode.
"Ankerbarn"
Foreldre som sender barna sine ut alene for at de skal få asyl skal ikke belønnes for å utsette sine barn for en slik farlig og traumatisk opplevelse. I saker der det er sannsynlig at foreldre har gjort dette, skal de kunne nektes familiegjenforening i Norge. Dette skal ikke være til hinder for at foreldrene får asyl dersom de har et selvstendig beskyttelsesbehov, og Norge må uansett legge til rette for at barna kan opprettholde kontakt med foreldrene med besøk. Søsken som har fått opphold i forskjellige land skal få gjenforenes.
Verger
Alle barn under 18 år som oppholder seg i landet uten foreldre skal i følge vergemålsloven få oppnevnt en verge. Dette gjelder også enslige mindreårige asylsøkere.
Vergen skal gi stabilitet i det som ellers kan være en vanskelig situasjon. Venstre mener vergene for mindreårige asylsøkere har en for utydelig rolle, og ikke får god nok veiledning. Dette skal være overformynderienes ansvar, men i dag er de nærmest fraværende og veiledningen blir ivaretatt av frivillige organisasjoner om den gis i det hele tatt. Venstre vil utbedre dette ved å blant annet gjennomføre lovendringene som er foreslått i NOU 2004:14 Vergemål, slik at vergene får den kompetanse de trenger i sitt viktige arbeid.
Mulighet for amnesti for ureturnerbare flyktninger
I utgangspunktet er Venstre skeptisk til å gi ulovlige innvandrere opphold. Ved å åpne for amnesti sender myndighetene ut signaler om at de som bare oppholder seg her lenge nok ulovlig tilslutt vil få opphold. Amnesti av menneskelige grunner kan virke umenneskelig for de som prøver å trenere systemet i håp om at et nei tilslutt skal bli ja. Men for ureturnerbare er det en uverdig menneskelig situasjon som skaper usikkerhet for alle parter. Særlig ille er dette når det rammer barn. En må anta at mange av dem ikke får skolegang eller legehjelp fordi foreldrene frykter å kontakte myndighetene, siden de risikerer utvisning.
Venstre mener at det må være grenser for hvor lenge samfunnet kan tillate en slik behandling av mennesker og at humanitære hensyn må få forrang. Venstre ønsker ikke å åpne for kollektivt amnesti, men vil at det skal være mulig å kunne gi individuelt amnesti i slike spesielle tilfeller. Venstre vil derfor innføre en ny lovhjemmel som sier at dersom det ikke er utsikter til retur vil det etter tre år gis mulighet til ny saksbehandling og permanent oppholdstillatelse.
Ofre for menneskehandel skal få utsatt utreise og hjelp til reetablering i hjemlandet
I 2005 utarbeidet Bondevik II en handlingsplan mot menneskehandel. Der ble det blant annet foreslått tiltak for å bedre ofrenes beskyttelse ved hjelp av en såkalt refleksjonsperiode på 45 dager og midlertidig opphold. Å få en refleksjonsperiode betyr at utreisefristen i bort- eller utvisningssaker blir utsatt. Bort- eller utvisningen utsettes for at ofrene skal kunne tenke seg om. Formålet med refleksjonsperioden er å sikre at ofrene for menneskehandel får beskyttelse, hjelp og støtte til å komme ut av situasjonen. Venstre støtter en utvidelse av denne refleksjonsperioden til seks måneder, men vil peke på at ofrene for menneskehandel også bør følges aktivt opp ved retur til hjemlandet. Mange vil sendes hjem til svært uoversiktlige forhold med stigmatisering og sosial utstøtelse. Hjemsendelse bør derfor planlegges og ofrene bør aktivt følges opp av en norsk returattaché. I tillegg bør de motta et engangsbeløp og en mulighet for å søke mikrokreditt for å komme i gang med egen arbeidsplass. (Mikrokreditt er en betegnelse brukt om små lån til mennesker som ikke blir regnet som kredittverdige av vanlige banker.) Venstre mener også at det bør gis en egen lovhjemmel som kan sikre ofre for menneskehandel opphold.
Det skal bli lettere å få visum til Norge
Norske statsborgere oppholder seg stadig mer utenlands. Hensikten kan være jobb, studier, forretningsvirksomhet eller ferie. Det er derfor naturlig at flere norske statsborgere får venner eller finner seg livsledsagere i andre land enn Norge. Det norske regelverket og behandlingen av søknader om visum og opphold i Norge er imidlertid ikke tilpasset den nye virkeligheten på dette området. Det dreier seg ofte om en rigid regeltolkning eller lang behandlingstid. Venstre vil arbeide for at det skal bli lettere å få visum til Norge, at saksbehandlingstiden blir kortere og for at antallet visumpliktige land reduseres.
Kjærestevisum
Selv om hvert femte ekteskap som inngås i Norge i dag er mellom en nordmann og en utlending, kjenner Venstre til flere eksempler på at et stivbent regelverk kan skape problemer for slike kjærlighetsforhold.
Det er i dag en forutsetning for å få turistvisum til Norge at den utenlandske statsborgeren reiser hjem når visumet utløper. Det er likeledes en forutsetning at man ikke gifter seg når man er i Norge på turistvisum. Ikke alle får turistvisum. Enkelte risikerer også å få avslag på innreisevisum etter at de er gift, og må dermed vente til Utlendingsdirektoratet har ferdigbehandlet en søknad om familiegjenforening før de kan komme til sin nye ektefelles hjemland. Behandlingstiden for familiegjenforening kan være opp til tolv måneder. Behandlingstiden for forlovelsesvisum hos Utlendingsdirektoratet er også lang, og har økt.
Venstre mener et kjærestevisum vil gi norsk-utenlandske par anledning til å være kjærester i Norge, før de eventuelt tar avgjørelsen om å velge en mer forpliktende samlivsform. Dermed vil de ekte forholdene overleve, mens Utlendingsdirektoratet slipper å bruke tid og krefter på utvisning av personer som blir separert i løpet av de tre første årene. Et kjærestevisum vil også bety at par ikke vil føle seg tvunget til å inngå ekteskap for å få mulighet til et samliv i Norge. Et kjærestevisum bør ha 12 måneders varighet, uten mulighet til forlengelse. Visumet bør ikke danne grunnlag for bosettingstillatelse, og tiden den utenlandske statsborgeren har oppholdt seg i landet på slikt visum bør ikke inkluderes i den samlede beregningen av botid som grunnlag for bosettingstillatelse. I motsetning til ved besøksvisum, skal det være tillatt å gifte seg mens en har opphold på kjærestevisum.
Besøksvisum
Mange som vil besøke slekt og venner i Norge får avslag på søknad om besøksvisum av "innvandringspolitiske hensyn" — og ikke etter individuell vurdering av søker og vertskap. Myndighetene hevder at mange misbruker besøksvisum ved ikke å reise tilbake, men det er ingen pålitelig føring av statistikk eller mekanismer som gjør det mulig å varsle om utreise.
Mens nordmenn kan bli mottatt med stor gjestfrihet i utlandet, kan de samme oppleve pinlige avslag når det skal gjøres gjengjeld, fordi visse typer søkere fra visse land utsettes for en kollektiv mistanke om misbruk av ordningen. Dette er i strid med liberale — og lovens – krav til individuell behandling. Det er under utvikling et system for økt visumkontroll i Schengen-samarbeidet, men norske myndigheter må uansett føre en visumpolitikk som sikrer individuell og seriøs behandling av søkere, og hvor avslag må begrunnes i individuelle forhold. Venstre mener det må gis anledning for vertskap til å forplikte seg til å bidra til hjemreise, og til å varsle myndighetene når utreise har skjedd.
VENSTRE VIL:
– ha lovfestet kortere saksbehandlingstid.
– øke vår kvote flyktninger fra FNs høykommissær for flyktninger fra 1000 til 1500 i året.
– ny behandling i de sakene hvor Norge blir kritisert av UNHCR.
– senke terskelen for å få innvilget kjønnsbasert asyl
– bedre vilkårene og vernet av enslige mindreårige asylsøkere, blant annet ved å opprette SOS-barnebyer
– lage en ny lovhjemmel som sier at dersom det ikke er utsikter til retur vil det etter tre år gis mulighet til ny saksbehandling og permanent oppholdstillatelse.
– utsette bortvisning av ofre for menneskehandel i seks måneder slik at de skal kunne tenke seg om. I tillegg bør de gis seks måneder til reetablering i hjemlandet der de aktivt følges opp av en norsk returattaché.
– gi misbrukere av asylinstituttet en rask reaksjon fra politi og rettsvesen slik at de raskt skal kunne utvises.
– innføre et kjærestevisum for utenlandske statsborgere som er kjæreste med en norsk statsborger. Visumet bør ha 12 måneders varighet, uten mulighet til forlengelse. Visumet bør ikke danne grunnlag for bosettingstillatelse
– unngå kollektive avslagsbegrunnelser, og sikre individuell behandling av visumsøknader.
Vi skal tillate familiegjenforening, men bekjempe misbruk av reglene
Retten til et familieliv er grunnleggende i et liberalt demokrati. Det å leve sammen med sin familie er naturlig, og det å bli gjenforent med sin nærmeste familie etter at en selv har fått opphold i Norge skal ikke mistenkeliggjøres. I utgangspunktet må familiegjenforening derfor i stor grad tillates, både av humane grunner og av hensyn til integrering.
Familiegjenforening er den største porten inn til Norge for utlendinger i dag. I 2005 kom drøye 13.000 til Norge på bakgrunn av familiegjenforening. Omtrent halvparten av disse var ektefeller. Hvert år inngås det flere ekteskap mellom en person uten innvandrerbakgrunn og en innvandrer enn mellom to med innvandrerbakgrunn. Tallene viser at det pågår en innvandring til Norge gjennom familiegjenforeningsreglene.
Mange av familiegjenforeningene med ektefeller er nystiftede ekteskap. Selv om det er store forskjeller i ekteskapsmønstre i ulike innvandrergrupper er det påfallende at så få innvandrere finner seg ektefelle i Norge. De fleste foreldre ønsker det beste for sine barn, det gjelder også innvandrerforeldre. For mange innvandrere er det fremmedfrykt som ligger bak; i foreldrenes øyne er ikke en nordmann bra nok som ektefelle. Bak noen av disse tallene skjuler det seg imidlertid en bruk av mennesker, der unge gifteklare kvinner og menn blir brukt som " levende visum" for å komme til Norge. Slik misbruk av reglene innebærer grove krenkelser av menneskerettighetene og underminerer familiegjenforeningsinstituttet. At et norsk pass blir sett på som et gullkantet papir, gjør at reglene i stor grad misbrukes.
Venstre vil ikke tolerere slikt misbruk, både av hensyn til troverdigheten til familiegjenforeningsinstituttet og av hensyn til ofrene. Både tvangsekteskap, proforma-ekteskap og mishandling (gjentatte hente-ektefeller som blir misbrukt) må stanses. Vi vil derfor innføre strengere regler og virkemidler for å bekjempe dette misbruket av reglene:
Tvangsekteskap
Ingen skal fratas sin frihet og giftes bort mot sin egen vilje. For å bekjempe dette ondet vil Venstre ha virkemidler i utlendingsloven i tillegg til de tiltak som må settes i gang i norsk forvaltning og overfor unge innvandrerkvinner og innvandringsmiljøene generelt. Venstre vil ikke støtte generelle tiltak som rammer store grupper, slik som aldersgrenser eller tilknytningskrav. Venstre mener at tvangsekteskap må bekjempes i miljøene, ikke ved landegrensene. Vi vil derfor satse på mer treffsikre tiltak:
– Innføre en viljeserklæring for alle som er lovlig bosatt i Norge og som skal reise utenfor EU for å gifte seg. Har man ikke undertegnet erklæringen før Norge forlates, snus bevisbyrden: det er den som søker om opphold som må bevise at ekteskapet ikke er inngått ved tvang. På den måten unngår man at "den gifteklare" blir overraskende tvangsgiftet under opphold i opprinnelseslandet.
– Innføre et anonymt vitneprov i familiegjenforeningssaker: En kvinne eller mann vil i intervju med utlendingsmyndighetene kunne fortelle at ekteskapet er inngått mot hennes eller hans vilje uten at utsagnet fremkommer i avslaget om familiegjenforening.
– Skoleverket, helsevesen, fritidsarbeidere og andre som jobber med unge må ha et ekstra ansvar for å informere ungdom om at tvangsekteskap er forbudt. Det er viktig at disse voksenpersonenes kunnskap om andre kulturer øker og at de lærer seg til å se signaler når unge blir utsatt for æresrelatert vold og trusler. Lover og regler knyttet til bort- og tvangsgifting må derfor tas inn i utdanningen av de som jobber på disse arenaene slik at kompetansen på området øker.
– Flere beredskapshjem til mindreårige som har brutt med familien sin på grunn av vold eller trusler om tvangsekteskap. Klare instrukser til offentlige kontorer om å bistå jenter og gutter som føler seg truet av å bli giftet bort.
– Innføre en egen informasjon/støttetelefon for voksne som møter problemstillingen tvangsgifte i praksis.
– Lage en varig informasjonskampanje om at alle har rett til å bestemme over eget liv og hvem de vil gifte seg med.
– Støtte opp under initiativ for å megle mellom barn og foreldre som kommer i konflikt om ekteskap.
– Klare instrukser til norske utenriksstasjoner om å være restriktive med å innvilge oppholdstillatelse dersom det er tvil om at ekteskapet inngås frivillig.
– Norske myndigheter må samarbeide tettere med andre lands myndigheter.
– Lovverket må skjerpes ytterligere. Beviskravet for tvangsekteskap bør senkes fra "sannsynlig" til "der det er grunn til å tro" at ekteskapet er inngått mot en av partenes vilje.
– Riksadvokaten må instruere politiet om å prioritere anmeldelser av tvangsekteskap.
– Strengere sanksjoner for de som medvirker til et giftemål mot en av partenes vilje. Det må jobbes systematisk for å få flere anmeldt og dømt etter Straffeloven § 222 annet ledd. Trusler om og forsøk på tvangsekteskap må straffes strengere.
– Spesifisere i utlendingsloven § 13 om tilbakekall at oppholdstillatelsen kan tilbakekalles dersom det på et senere tidspunkt viser seg at opphold ble gitt på grunnlag av familiegjenforening med en som ble tvunget til ekteskap.
Proforma ekteskap
Det er vanskelig å få oversikt over hvor mange inngåtte ekteskap som kun har som formål å skaffe den ene parten opphold i Norge. Utlendingsdirektoratet avslår rundt 100 slike ekteskapssøknader i året, men her er det sannsynligvis store mørketall. For proforma ekteskap betales gjerne mellom 200 000 – 500 000 kroner. Etter tre års ekteskap har de rett til selvstendig opphold i Norge ved en eventuell skilsmisse. Etter fire års ekteskap har de rett til norsk statsborgerskap.
Venstre mener det bør gjennomføres intervju hos utlendingsmyndighetene ved mistanke om at ekteskapet kun inngås i det ærend å gi den ene ektefellen oppholdstillatelse. Det bør innføres et nytt ledd i utlendingsloven § 9 (om familiegjenforening) som slår fast at arbeids- og oppholdstillatelse kan nektes dersom det er grunn til å tro at ekteskap er inngått i det ærend å gi den ene ektefellen oppholdstillatelse. Det bør innføres strengere sanksjoner for de som gifter seg med noen i det ærend å gi ektefellen oppholdstillatelse. Straff og tap av retten til familiegjenforening bør kunne ilegges, også der det ikke er vinnings hensikts.
Mishandling
I dag er det ingen begrensninger på å hente en ektefelle (oftest en kvinne) til Norge, skille seg fra henne innen det er gått tre år (slik at hun sendes tilbake til hjemlandet), for så å hente seg ny hustru. Eventuelt kan vedkommende skille seg fra sin kone etter tre år, og slik sett «gi» henne muligheten til opphold på selvstendig grunnlag. Og så hente seg en ny kone. Venstre mener det må gjøres mer for å beskytte kvinner mot utnytting på denne måten. Dersom en mann er dømt for vold tidligere, mener Venstre at ektefellen skal informeres om dette før familiegjenforening tillates. Dersom en person er dømt for vold, skal ektefellen informeres om dette før familiegjenforening tillates. Utenlandske kvinner som gifter seg med norske borgere og som blir utsatt for grov mishandling, tilbys ny identitet ut fra en trusselvurdering. I tillegg bør det føres en liberal praksis om å fravike reglen om tre år botid for å få oppholdstillatelse i disse tilfellene. Dersom en person er dømt for vold mot tidligere ektefelle, bør det være mulig å ilegge tap av retten til familiegjenforening som straff.
VENSTRE VIL:
– ikke vanskeliggjøre familiegjenforening for å begrense innvandringen til Norge
– bekjempe tvangsekteskap i miljøene, ikke ved landegrensene.
– ikke innføre aldersgrense for familiegjenforening, men satse på å bekjempe de negative sidene ved familiegjenforening med treffsikre tiltak.
– blant annet innføre en viljeserklæring for alle som er lovlig bosatt i Norge og som skal reise utenfor EU for å gifte seg.
– innføre strengere sanksjoner for de som gifter seg med noen i det ærend å gi ektefellen oppholdstillatelse. Straff og tap av retten til familiegjenforening bør kunne ilegges, også der det ikke er vinnings hensikts.
– at ektefellen skal innformeres om at referansepersonen er dømt for vold før familiegjenforening tillates.
Økt arbeidsinnvandring
Et økt behov for arbeidskraft
I de nærmeste tiårene kommer Europa og Norge til å trenge en stor arbeidskraftinnvandring for å opprettholde den framtidige velferden. Om vi ikke får mennesker fra andre land, vil det bli altfor få i arbeidsfør alder. Vi kommer ganske enkelt til å være alt for få som skal forsørge alt for mange. Hovedutfordringen ligger i at andelen eldre vil stige kraftig i forhold til yrkesaktive. Dette må kompenseres.
Beregninger viser at behovet for arbeidskraft ikke kan dekkes innenlands. Ifølge Statistisk sentralbyrå vil behovet for pleie- og omsorgstjenester øke sterkt etter 2020. For å holde 2003-nivå på kommunale pleie- og omsorgstjenester vil arbeidskraftbehovet i denne sektoren alene kunne øke med om lag 130 000 årsverk, både på grunn av eldrebølgen og fordi dødeligheten for de eldre går ned (Økonomiske analyser 4/2006).
Ifølge NHO er det i dag 4,6 arbeidstakere per pensjonist, i 2040 er forholdstallet nede i 2,8. For å kunne opprettholde nivået på de kommunale tjenestetilbudet i årene fremover, anslår NHO at arbeidskraftsbehovet øker med om lag 240 000 årsverk fram til 2060, det vil si en økning på nesten 70 prosent.
Konkurranse om arbeidskraften
Landene rundt oss vil være i samme situasjon, og det vil bli økt konkurranse om arbeidskraften. Det er derfor avgjørende at Norge kvitter seg med en negativ holdning til mennesker som vil hit for å gjøre en ærlig innsats og skaffe seg et godt liv. Etter hvert blir utfordringen hvordan skal vi få tak i de beste arbeidstakerne, ikke hvordan kan vi holde dem utenfor Norges grenser. Løsningen er ikke en massiv arbeidsinnvandring, men en målrettet satsing slik at vi kan hevde oss i konkurransen om arbeidskraften.
Oppmykning av regelverket
Venstre ønsker at reglene om arbeidsinnvandring endres og justeres etter dagens og fremtidens behov:
– Overgangsreglene for de nye EU-landene bør oppheves og dagens kompetansekrav fjernes.
– Det bør innføres et jobbsøkervisum slik at folk utenfor EØS kan få søke jobb i Norge. Søknad om et slikt visum bør kunne behandles på utlendingsstasjonene. Venstre mener det er fornuftig å vurdere et visumsystem som er basert på poeng ut fra språk, arbeidserfaring og utdanning etter modell fra Canada.
– Venstre vil også utrede en ordning hvor det er mulig å søke om visum fra Norge hvis vedkommende allerede er i landet av lovlige grunner. I dag reiser mange unødvendig ut og inn av Norge for å omgå reglene om at du ikke kan søke fra Norge.
– Venstre ønsker også å utrede et sertifiseringssystem av arbeidsgivere, etter modell fra skipsfarten, hvor de kan få myndighet til å sertifisere utenlandsk arbeidskraft, og eventuelt samarbeide med utlendingsstasjonene i enkelte land om behandling av søknader om visum.
– Utlending utenfor EØS-området som allerede har et konkret jobbtilbud i Norge bør normalt få oppholdstillatelse for ett år av gangen. Arbeidskontrakt må være underskrevet før innreise.
– Venstre ønsker også at utenlandske studenter automatisk skal få seks måneders visum for å søke jobb etter fullført utdannelse.
De som kommer til Norge for å jobbe skal ha samme lønns- og arbeidsvilkår som nordmenn. Det må innføres strengere sanksjoner for de arbeidsgivere som utnytter utlendinger når det gjelder lønn og arbeidsforhold.
Kontrollert arbeidsinnvandring
For å hindre utnytting av regelverket og sørge for en kontrollert arbeidsinnvandring, vil Venstre innføre følgende krav og regler:
– En årlig kvote på arbeidsinnvandrere fra land utenfor EØS-området.
– Bedrifter som vil ansette en person utenfra EØS-området ha vært virksom i minst tre år og ha hatt en omsetning på minst en million kroner i året de siste to årene.
– Arbeidsgiver må betale returbillett ved eventuell oppsigelse.
– Arbeidsgiver har ansvar for at arbeidsinnvandreren lærer seg norsk språk og samfunnskunnskap.
– Dersom arbeidsinnvandreren mister jobben og ikke får seg ny innen tre måneder, faller oppholdstillatelsen bort.
– Permanent oppholdstillatelse for arbeidsinnvandrere gis først etter tre år.
VENSTRE VIL:
– ikke åpne for massiv arbeidsinnvandring, men justere reglene etter dagens behov.
– innføre et jobbsøkervisum.
– gi utenlandske studenter seks måneders visum for å søke jobb etter fullført utdannelse.
– gi utlending utenfor EØS-området som har et konkret jobbtilbud i Norge oppholdstillatelse for ett år av gangen.
– innføre strengere sanksjoner for de arbeidsgivere som utnytter utlendinger når det gjelder lønn og arbeidsforhold.
VEDLEGG:
TALL FRA UTLENDINGSDIREKTORATET:
2006:
I 2006 fattet utlendingsmyndighetene 81 800 vedtak som ga forskjellige mennesker anledning til å oppholde seg i Norge i mer enn tre måneder. Det var va 11 200 flere vedtak enn i 2005. Tillatelsene fordelte seg slik:
54 400 arbeidstillatelser (inkludert fornyelse)
10 200 utdanningstillatelser (inkludert fornyelse)
14 000 familiegjenforeninger
2 200 oppholdstillatelser ble gitt etter søknad om asyl. (460 fikk innvilget asyl, 600 fikk status som flyktning, rundt 620 personer fikk opphold av humanitære grunner).
900 personer fikk oppholdstillatelse som overføringsflyktninger
16 500 arbeidstillatelser ble gitt for et kortere tidsrom enn tre måneder.
NØKKELTALL FRA SSB:
Innvandrerbefolkningen utgjør 8,3 prosent, i alt 387 000 personer i Norge
Innvandrerbefolkningen i Norge består av personer med bakgrunn fra over 200 forskjellige land. De er kommet hit som flyktninger, som arbeidsinnvandrere eller gjennom familierelasjoner til andre innvandrere eller nordmenn.
Det er 319 000 førstegenerasjonsinnvandrere i Norge, og 68 000 personer er født i Norge av to utenlandsfødte foreldre. Om lag 53 000 personer kommer fra andre nordiske land, 49 000 fra resten av Vest-Europa og Nord-Amerika, 68 000 fra Øst-Europa og 217 000 fra Tyrkia og land i Asia, Afrika og Sør-Amerika.
Det bor innvandrere i alle landets kommuner. Oslo har den største andelen, med 123 900, 23 prosent av befolkningen.
Én av tre førstegenerasjonsinnvandrere har bakgrunn fra vestlige land
Halvparten av førstegenerasjonsinnvandrere fra Afrika, Asia (med Tyrkia), Øst-Europa og Sør- og Mellom-Amerika er kommet som flyktninger.
ORDFORKLARINGER:
(kilde: SSB)
Innvandrerbefolkningen består av personer med to utenlandsfødte foreldre: førstegenerasjonsinnvandrere som har innvandret til Norge, og personer som er født i Norge med to foreldre som er født i utlandet.
Flyktning = de som ifølge Utlendingsdirektoratets flyktningregister har flyktningstatus og har fått oppholdstillatelse i Norge.
Fødeland er hovedsaklig mors bosted da personen ble født.
Landbakgrunn = eget, eventuelt foreldres utenlandske fødeland. Personer uten innvandringsbakgrunn har kun Norge som landbakgrunn.
Ikke-vestlige land = Asia med Tyrkia, Afrika, Sør og Mellom-Amerika og Øst-Europa
HVA HAR VENSTRE GJORT?
Da Venstre satt i regjeringen Bondevik II fikk vi til dette:
– Tiltak mot tvangsekteskap : Ved lov av 4. juli ble det gjort staffbart å inngå ekteskap med personer under 16 år. Medvirkning straffes også. Straffeloven § 222 om tvang ble gitt et tillegg som gjør det klart at tvangsekteskap omfattes av bestemmelsen og at den strengeste strafferammen på 6 års fengsel skal kunne benyttes i saker om tvangsekteskap. Lovendringen trådte i kraft 1. september 2003.
– Oppmykning av regelverket for arbeidsinnvandring
– Introduksjonsprogram for nyankomne flyktninger, samt at nyankomne innvandrere kan motta bostøtte.
– Menneskehandel: Med landets første handlingsplan mot handel med kvinner og barn (2003-2005) satte regjeringen i gang et systematisk arbeid for å beskytte ofre, forebygge menneskehandel og straffeforfølge organiserte kriminelle som står bak. ROSA (Reetablering, Oppholdssteder, Sikkerhet, Assistanse) ble etablert. ROSA tilbyr bistand og beskyttelse i hele Norge 24 timer i døgnet for kvinner utsatt for menneskehandel. Justisdepartementet utarbeidet et eget straffebud mot menneskehandel som trådte i kraft 4. juli 2003, jfr. straffelovens § 224