Hvis henvendelsen til ledelsen ikke fører fram, må de ansatte som privatpersoner, uten tanke på lojalitet til arbeidsplassen, få lov til å gå videre med de synspunkter de har, eller de meninger de måtte ha om hvordan bedringer kan ordnes på deres institusjon.
Rektorer eller lærere som har ansvar for skolene rundt om på Ringerike må også få lov til å uttale seg. Selvfølgelig, i første omgang, til overordnede. Men skjer det ingenting med de saker som de mener er feil, må disse fagpersoner også ha anledning til å gå videre med informasjon og opplysninger ut i det offentlige rom.
Det er flere kommuner i Norge, som via undersøkelser, mener at lojalitet til arbeidsplass / arbeidsgiver går foran loven om ytringsfrihet. Bevisstheten om hvor sterkt de ansattes ytringsfrihet står, er lav i de fleste kommunene. Dette skaper et inntrykk hos de ansatte av at de har mindre ytringsfrihet enn det grunnloven gir dem. Mange kommunalt ansatte er derfor redde for å benytte seg av sin ytringsfrihet og si fra om kritikkverdige forhold.
Dette er en ukultur og ulovlig, noe som må ta slutt. Ringerike kommune har mange dyktige ansatte som utfører deres viktige arbeid. Helse og omsorgsarbeidere som samvittighetsfull passer og pleier de som trenger hjelp. "Engler" som ikke bare tenker på lønn, men som arbeider så godt de kan, ut i fra de forutsetninger som ledelsen har planlagt. Ofte føler de ansatte at de ikke strekker til i forhold til det de innerst inne ønsker å gjøre av omsorgsarbeid. Da må de ha lov til å si i fra til overordnede, – få et smil og et klapp på skulderen for at de viser slik ansvarsfølelse for brukere, kollegaer og ledelsen.
Hvis de ansatte, som tydelig ytrer seg om ting som bør endres må de ikke trues med munnkurv og oppsigelse. De viser omtanke og ansvar, en helhet som heller må belønnes.
Professor Jan Fridtjof Bernt er professor ved juridisk fakultet ved Universitetet i Bergen — og sterkt opptatt av ytringsfrihet. Han reagerer kraftig på kommuneansattes begrensninger i ytringsfriheten.
Verden går ikke fremover på grunnlag av at folk klapper hverandre på ryggen, eller sier vi gjør så godt vi kan – verden går fremover på grunnlag av kritikk fra noen som har grunnlag for å komme med kritikk, sier han.
I mange kommuner, er det bare rådmann, etatsledere, avdelingsledere, resultatenhetsledere og lignende sjefer som får uttale seg. Sett fra sidelinjen i de fleste saker som har stått på trykk i Ringerikes Blad, har jeg en meget sterk følelse av at slik er det også i Ringerike. Det er trist og vondt at demokratiet ikke fungerer i vårt nærmiljø.
Hvis vi reiser en tur til vårt naboland og Stockholm by, har de følgende instruks i sin massemediepolitikk:
“Det är en självklar rättighet för anställda i Stockholms stad att få kontakta och uttala sig för massmedierna. Yttrandefriheten och meddelarfriheten tilhør grundstenarna i den svenska demokratin. Efterforskningar av anstäldas kontakter med massmedier får inte förekomma.”
Det er en utrolig stor avstand fra Stockholms massemediepolitikk til vårt eget lille lokalsamfunn.
Jeg har lyst til å spørre om hvorfor? Er ledelsen redd for at noe "snusk" skal lekke ut? Er ledelsen redde for deres arbeidsplasser, hvis det kommer fram kritikkverdige forhold? Er det bedre å skrinlegge saker og hysje sakene ned før de når offentlighetens lys?
Jeg håper det ikke er slik, men tankene svirrer rundt i hodet?
Ytringsfrihet
Fordi den offentlige sektor på vegne av innbyggerne skal ivareta felleskapsløsninger, er det riktig med større grad av åpenhet enn på andre områder i samfunnet.
Offentlig ansatte har en generell rett til – på linje med andre samfunnsborgere – fritt å uttale seg om generelle samfunns- og kommunalpolitiske spørsmål. Hovedregelen er at de ansatte har rett til offentlig å uttale seg på egne vegne til for eksempel media og folkevalgte om spørsmål knyttet til eget fag- og arbeidsområde, forutsatt at det klargjøres at uttalelsen avgis som privatperson. Men trusler om oppsigelser eller andre sanksjoner setter en stopper for å gjøre det som deres klare overbevisning tilsier. De tør ikke.
Prinsippet om ytringsfrihet skal ikke bare verne om den enkelte ansattes behov for å ytre seg, men også verne om demokratiet. For at innbyggerne skal kunne øve innflytelse og føre en etterfølgende kontroll, er det en forutsetning at de blir informert om faktiske forhold og meningsbrytninger i kommunen. Ved sin faglige kompetanse kan de kommunalt ansatte gjennom deltakelse i samfunnsdebatten tilføre den offentlige debatt kvalitet og tyngde og gi velgere og folkevalgte et bedre grunnlag for beslutninger og kontroll.
Etter et søk på Ringerike kommunes internettsider, hvor jeg søkte etter ordet ytringsfrihet, kom det fram en sak, som er datert tilbake til 2004. Saken dreier seg om de kommunalt ansattes ytringsfrihet og styrkning av lokaldemokratiet. Når jeg leser de få linjer, avsluttes saken med; dokumentet blir ikke vist, da det er gradert. Jeg skal ikke trekke fram offentlighetsloven. Men dette var en sak som skulle utredes i kommunestyret, lagt inn av Lidio Dominguez. Det er mulig at andre vet noe mer om dette.
Helt tilslutt vil jeg komme med noen synspunkter som Professor Jan Fridtjof Bernt, juridisk fakultet ved Universitetet i Bergen har kommet med:
Verken rådmannen eller de folkevalgte "eier" kommunen.
Det er det innbyggerne som gjør. Skal demokratiet fungere, må allmennheten få informasjon om feil og mangler. De tilsatte har et faglig og etisk ansvar for ikke å være med på å feie problemer under teppet. Det kan være sterkt illojalt og en alvorlig tjenesteforsømmelse — å tie stille om alvorlige svikt og mangler. De tilsattes lojalitet skal ligge hos kommunaldemokratiet.
Demokrati er ikke mulig uten fri informasjon og åpen debatt.
Ringerike Venstre vil arbeide for å få til åpenhet i kommunen.
Vi vil arbeide for at ansatte i Ringerike kommune skal få lov til å bruke den grunnlovsfestede ytringsfrihet. Det skal ikke være forskjell på borgere i kommunen, alle skal ha den samme rett til å si i fra uten at det er skjer ubehagelige reaksjoner.