Da jeg begynte å skrive innlegg for tre år siden, tenkte jeg at min interesse stort sett kom til å bli direkte knyttet til innvandrings- og integreringsproblematikk. En sak visste jeg: for å unngå stereotyper som vårt dagligliv er så fylt av, måtte jeg knytte innvandrernes problemer til problemer i Arendal og fylket generelt. Mitt engasjement utviklet seg, og slik kom jeg med tiden til å interessere meg for Barbu-saken. Utfallet av den vil påvirke kvaliteten på det samfunnet vi skal leve i, i Arendal i det 21. århundre.
I egenskap av "minoritet" og "annerledes" ønsker jeg å leve i et gjennomtenkt samfunn, preget av nysgjerrighet og åpenhet, et samfunn som er kritisk nok mot seg selv til å være inkluderende, et samfunn befolket av mennesker som er i stand til å se seg selv i en historisk sammenheng, og som yter motstand mot selvforgudelsen i tilværelsen. I en slik sammenheng er innvandrerne vel å merke bare en liten del av annerledesheten. Altså; kritisk sans og forståelse for omverden, der Europa er det primære området vi bør speile oss i, er parameteren for byen jeg gjerne vil leve i, i fremtiden. Derfor er det altfor farlig å bygge i Arendals sentrum uten at man er sikker på hva vi er — uten at man er seg det bevisst og vet hva man vil.
I forbindelsen med Barbu-saken leste jeg et sitat fra N. Løge: " Det verste er vel at området blir liggende slik det er i dag. Det er det vel ingen som ønsker!??" Jeg husker Løge for noen få år siden, på ett av de sjeldne møtene mellom innvandrere og politikere som, som regel, får lite offentlig oppmerksomhet. Jeg talte og brukte på en metaforisk måte eventyret Snøhvit og scenen med dronningen som spør speilet sitt: "Hvor speiler Norge seg?" Løge var den eneste blant de fremmøtte politikerne som svarte, og han gjorde det som om han skjøt med en hagle: "Norge speiler seg i sin egen rettferdighet!", sa han og fikk applaus for sitt mot og sin skarpe ånd. Og nå vil jeg sette sammen de to utsagnene fra Løge, både den pragmatiske og den slagferdige, som på en måte betegner best utviklingen av Arendal gjennom tiden, og si at sosiopolitisk autisme i felleskap med "trang til å handle bare for å gjøre noe" kan skape en realitet man vil få det vanskelig å komme seg ut av — et eget tenkningsmønster man blir fanget i. Derfor mener jeg at "ikke å gjøre noe" med det første med Barbu, er det beste vi kan gjøre nå.
Om vi ikke hadde gjort noe med kanalene på den tiden vi fylte dem igjen, eller gitt Johnny Sørbøe tillatelse til å bygge alle etasjene sine i Arena Amfi, eller gitt Ottersland bygge, etter min mening, så stygg tilbygging for sitt hotell, kunne det gitt oss et bedre utgangspunkt for samfunnsbygging i dag..?! Disse eksemplene kan med sikkerhet forklares ut fra både datidens og nåtidens pragmatiske standpunkt. Men poenget er at denne pragmatikken er resultat av en egen tenkemåte som, i dag ser man det, var overilt, og at arendalspolitikerne den gang som nå ikke var eller er forut for sin tid.
Men "ikke å gjøre noe" med Barbu i dag (og jeg vil også inkludere her Kunnskapshavna) forplikter oss til å jobbe hardt med å bli kjent med oss selv. Det forplikter oss til å reflektere over vår fortid kritisk for å lære av våre feil. Etter en slik prosess, med en slik erfaring og kunnskap, vil vi bli i stand til å betrakte nåtiden og lage modeller for fremtiden slik at vi blir oss bevisst hvilke muligheter og valg vi står overfor. Dette er en prosess som har som høyeste mål å berike samfunnets humane og sosiale kapital.
"Kjenn deg selv", stod det hogget inn på templet i Delfi. De gamle grekerne var fullt klar over betydningen av å kjenne seg selv. Jo bedre man kjenner seg selv, jo lettere er det å forstå andre. (Kanskje går det også motsatt vei?!). Med en slik ny kunnskap kunne vi kanskje skape en forestilling om fremtiden som de fleste kan være fornøyde med. Dette er en ny dimensjon som viser seg som bivirkning av "Barbu-saken". En ny oppgave for Torunn Olsen og hennes kamerater i Barbu Vel er derfor ikke å stoppe ved "utsikt og støy"- argumentasjon, men å gå videre og gjøre mennesker i Arendal lik den engasjerte, tenkende borgeren — den gamle greske "zoon politicon".
En dag, etter at den store åndelige jobben med selverkjennelse er kommet godt i gang, kan vi bygge Barbu til minne om den vanskelige jobben et menneske og et samfunn må gjøre for å bli kjent med seg selv. Samfunnet som klarer det jeg har skrevet om, må ikke bygge Kunnskapshavn for å tiltrekke kunnskapen. Der bygger kunnskapen sin havn selv.
Sanjin Salahovic
– flyktning og idéhistoriker-