Ordet liberal er beskrevet blant annet som "fri, sjenerøs, fordomsfri, frisinnet, fremskrittsvennlig". Venstre tilhører den liberale idéretningen. Venstre har selvsagt — og heldigvis — ikke monopol på liberale verdier. Vi finner liberale mennesker i mange partier, men dette behøver nødvendigvis ikke slå ut i den praktiske politikken.
Vi står overfor to retninger i utøvelsen av liberal politikk.
Den ene retningen er Venstre som er et sosial-liberalt parti. Sosialliberalismen skiller seg fra konservative og liberalister ved at den ser staten som et verktøy for å skape frihet og muligheter for enkeltindividet. Sosialliberalismen uttrykker hvordan liberale verdier kan virke i samfunnet, og hvordan mennesket kan bygge frie og trygge fellesskap. Vi lever i samfunn med hverandre. Det den ene gjør vil nesten alltid få konsekvenser for en annen. "Personlig frihet slutter når den begrenser andres frihet, skader fellesskapet eller miljøet." Frihet skal bygge på menneskeverd og likeverd. Det er Venstres syn at det å være opptatt av alle menneskers frihet, ansvar og likeverd forplikter når vi utformer praktisk politikk. Sosialliberalere har verken venstresidens skrekk for markedet eller høyresidens skrekk for staten.
Den andre er Fremskrittspartiets Liberalisme, som betoner individualismen så sterkt at mennesket kan bli egoister som arbeider for sitt eget ve og vel og kan maksimere sin egeninteresse. Egeninteressen er ofte materiell. Liberalistene er primært opptatt av materielle verdier. For liberalistene er samfunnet noe som individet positivt kan velge eller velge bort. Liberalismen understreker ikke at individet er avhengig av samfunnet, og mener heller ikke at mennesket blir bedre i kontakt med samfunnet. Mennesket er med andre ord ikke et samfunnsvesen. Paradokset i Fremskrittpartiets utøvelse av sin praktiske politikk er en uliberalistisk innvandringspolitikk og statlig innblanding som innskrenker den enkeltes frihet.
“Liberalismen” i politisk forstand er den sosiale liberalismen, og ikke den økonomiske liberalismen som har overlevd som en ekstremitet på ytre høyre fløy. Det er fruktbart, og vanlig, å skille disse to retningene gjennom adjektivene liberal — og liberalistisk. Mens Venstre i sitt prinsipprogram definerer seg som et liberalt parti og et sosialliberalt parti, skriver Fremskrittspartiet at det er et “liberalistisk” parti. Problemet er ikke at det eksisterer to ulike tradisjoner som med historisk rett kan kalles liberalisme, men at enkelte forsøker å late som det bare er én. I en tradisjonell høyre-/venstreakse er sosialdemokratiet den nærmeste naboen til venstre for liberalismen og konservatismen er den nærmeste naboen til høyre.
Sosial-liberal politikk støtter seg på statsmakt og demokratisk styring.
Sosial-liberalismen kommer i konflikt med ideologier som rangerer menneskeverd på grunnlag av kjønn, religion og etnisk bakgrunn. Den kommer i konflikt med liberalistisk tankegods som er opptatt av hvordan hver enkelt uhemmet kan utfolde sin egen vilje. Den kommer i konflikt med konservativ ideologi, som i utviklingen av samfunnet legger for stor vekt på tradisjoner og institusjoner og for liten vekt på det enkelte mennesket og kravet om å kunne behandle alle samfunnsspørsmål gjennom politiske prosesser der alle kan delta. Og den kommer i konflikt med tankegangen til sosialistene og sosialdemokrater, som tror for lite på verdien av den skapende innsatsen til den enkelte og legger for ensidig vekt på virkningen av de statlige sosiale og økonomiske strukturene. Strengt tatt er en “sosialist” en person som er tilhenger av et fundamentalt annerledes samfunn enn det demokratisk og markedsstyrte samfunn.
Sosialliberalismen står for frihet uten egoisme og fellesskap uten sosialisme. Sosialliberalismen skiller seg fra konservative og liberalister ved at den ser staten som et verktøy for å skape frihet og muligheter for enkeltindividet, og ved at den har et radikalt preg, det vil si at sosialliberale politikere ikke gir eksisterende samfunnsstrukturer og etablerte løsninger forrang. Den finner fellesskapsløsningene som virker, og tar vare på både friheten, ansvaret og solidariteten.
Franziska Wika