Av Ståle Sørensen
Rundt Ekebergrestauranten er det iferd med å etableres en skulpturpark
bygget som en ?hyllest til kvinnen?. Initiativtageren, den kjente
flaskesamleren og eiendomsmagnaten Christian Ringnes er gitt noenlunde
frie tøyler i utforming av det som er et offentlig rom og kommunal grunn.
Tidligere har Ringnes fått bestemme over Europarådets plass og en rekke
andre sentrale offentlige steder i Oslo, til glede og forargelse for byen.
Det er friskuser med private penger og velmenende ordførere som tydligvis
bestemmer utformingen av det offentlige rom i Oslo. Christian Ringnes og
hans kunstneriske jury bestemmer i realiteten hvordan 250 mål med kommunal grunn skal utsmykkes. Et like stort område som Vigelandsparken og av like stor betydning for Oslos fremtidige identitet og anseelse. Det blir
Gondolbane fra den nye bydelen i Bjørvika til Ekeberg og Ringnes
skulpturpark vil være mer sentralt plassert og kanskje bedre besøkt i
fremtiden enn selveste Vigelandsparken. Hvorfor har ikke kommunen bedt om
en bredere sammenstillt faglig jury og en større finger med i spillet når
en så stor del av Oslos ansikt skal utformes? Hvor er politikerne som skal
ivareta offentlighetens interesser og sørge for et kunstnerisk
gjennomarbeidet prosjekt?
Når kommunen bruker penger på arkitektur eller håndverkertjenester inngår
dette i et fast regelverk med faglig vurdering, veiledning og utlysning av
anbud. Oppdraget må følge offentlige anbudsregler. Hvorfor er dette
annerledes i kunsten? Hvorfor kan oppdrag i kunsten gis uten et regelverk
som sørger for en god åpen konkurranse og idémyldring?
Et solid regelverk som sørger for en god faglig gjennomgang av Christian
Ringnes skulpturpark på Ekeberg må på plass før skulpturparken er ferdig.
Det samme regelverket har også vist seg totalt fraværende og sårt
etterlengtet ved ordfører Per Ditlev Simonsens private avtale med Knut
Steen om Olav V statuen.
Vi har anbudsregler som sørger for fri konkurranse i næringslivet, hvor er
kunstnernes anbudsregler? Det kan synes som private vennskapskretser og
personlige kunstneriske preferanser styrer Oslos politikk når det gjelder
offentlig kunst. Ringnes er en velmenende mesen, som vi trenger flere av
i i Oslo men det bør stilles spørsmål om en åpen pengebok er nok å bygge
Oslos kunstneriske renomé på.
Det er ikke bare politikere som svikter, Oslo kommunes egne kunstsamlinger
er utydelig og lavmælte utad og synes både paralysert og skuffende lite
tydelige i saker som omfatter kunst i det offentlige rom.
La oss håpe at bystyrevalget ender i at vi får en ny ordfører som vet å
bruke kunstmiljøet som faglig korreks. La oss drømme om et byråd som
setter det offentlige rom og offentlig skulptur på dagsorden, et byråd som
gjerne er åpen for private løsninger, men som ikke lar private interesser
overta det offentlige rom. La oss få et bystyre som etterlyser en
helhetlig plan for bruk av kunst i offentligheten. Til sist la oss få en
politikk som bruker kunstnere som seriøse bidragsytere, la oss få åpne
utsmykkingskonkurranser og anbudsrunder og la oss få gjeninnført et
eksternt kunstnerisk råd som veileder Oslo kommune i sine avgjørelser.
La oss få en skulpturpark på Ekebergskrenten, gjerne med Ringnes som
investor, men med faglige godt begrunnede avgjørelser og en endelig
demokratisk politisk avgjørelse i full åpenhet.
Ståle Sørensen billedkunstner, listekandidat for Venstre bystyrevalget 2007