På bildet Sanjin Salahovic (til venstre) sammen med stortingsrepresentant Odd Einar Dørum (i midten) og Venstres ordførerkandidat i Grimstad, Hans Antonsen.
Den 12. hagefest hos familien Buestad på Fjelldal i Lillesand er veloverstått. I regnvær satt vi 33 fremmøtte inne i huset – noen på stoler rundt bordet, noen i lenestoler eller på sofaen, og de som talte, måtte stå i døra slik at alle i de to rommene vi satt i, kunne høre hva det taltes om. Jeg følte den haugianske ånden i rommet, selv om jeg ikke var eller er haugianer.
Odd Einar Dørum henspilte på denne stemningen da han holdt sin innledningstale. Det var noe enestående ved at en forsamling mennesker slår seg sammen rundt en bestemt idé i et privat område som et sørlandsk hjem er, og den haugianske felleskapsidé har hatt en stor appell på meg selv om jeg kommer fra en annen kultur, og selv om min motivasjon erstatter kristen tro med tro på ideer generelt.
Jeg er ikke en erfaren politiker. Hvis jeg var det, hadde jeg forberedt meg mentalt på å utnytte maksimalt en så flott anledning til å fremme saker jeg brenner for. Jeg talte to ganger. Første gang prøvde jeg å knytte sammen integreringsproblematikk med utdanningsproblematikken som Dørum talte om. Han ville fremme Venstres syn om at gode og kompetente lærere er den beste investering i Norges framtid fordi de "produserer" elever med like muligheter. Jeg påstod at det samme gjelder gode og kompetente flerkultur-arbeidere som "produserer" innvandrere, forhåpentligvis med de samme muligheter som nordmenn. Derfor tok jeg til orde for at slike flerkulturelle jobber må gjøres mer prestisjefylt også på det kommunale nivået — der hvor ting skjer i praksis.
Etter det gode innlegget til
Anni Karlsen Særnmo fra Arendal Venstre som betraktet situasjonen i helse- og omsorgsektoren, holdt jeg et innlegg om etikk. Jeg påstod at for å gjøre vårt system bedre og mer detaljert, må vi også forbedre noe innen etikkens felt. Vi må individualisere ansvar og gripe inn i situasjoner som vi ikke kan akseptere selv om det ikke er pålagt oss eller lovregulert. For å gjøre det må vi handle som dydsetikere. Det vil si at vi må ønske velkommen tilbake de gamle greske dyder i vårt samfunnsetiske tenkning. Slik oppnår vi kanskje at gamle mennesker på sykehjem får luftet seg og kan spasere, eller at folk som psykisk utviklingshemmede Arne — en sak det ble skrevet mye om i det siste (Agderposten)- ikke må leve i urinstank selv om det ikke er detaljregulert i forskriftene vi retter oss etter i vårt arbeid. Jeg sa at jeg var personlig interessert i at Venstre blir til et parti som betrakter dydsetisk tenkning seriøst og organisert fordi det å bli kjent med en slik etisk tenkning ikke bare beriker vårt samfunn, men også gjør at nordmenn blir bedre kjent med innvandrere som kommer fra land der dyds etikken står sentralt. Moderne etiske teoretikere går inn for tilbakevending til dyds etisk tenkning i vår vestlige sivilisasjon.
Men i all min politiske naivitet der jeg handlet ut fra å utnytte det som allerede var sagt der og da (Dørum snakket mye om lærere), glemte jeg at vi står overfor en sak som kanskje mest av alt bærer i seg alle vår nåtids (både lokale og globale) dilemmaer.
Odd Austarheim, som satt ved siden av meg. gjentok to, tre ganger diskret: "Barbu, Barbu !" Og det var den viktigste saken man burde snakke om i en slik forsamling. Barbu-saken er så prinsipiell og skjebne svanger at den fortjener en mobilisering av Venstres medlemmer over fylkesgrensene. Derfor skriver jeg nå og prøver å rette opp den feilen at jeg ikke nevnte den. Jeg mener at Barbu-saken fortjener oppmerksomhet fra både Vest- og Aust-Agder Venstre og den kan i sin konsekvens føre til at Venstre begynner å vokse til et innflytelsesrikt regionalt parti i nærfremtid. Jeg hilser til alle fremmøtte på den opplevelsesrike samlingen vi hadde, og takker vertene for en unik gjestfrihet.
Sanjin Salahovic
Arendal