Implisitt i dette ligger også mye av grunnen til at Venstre ønsker et regimeskifte — perioden med arbeiderpartistyre har vart så lenge at maktarrogansen er i ferd med å tyte til overflaten i altfor stort monn. Hausberg sier egentlig at bare Arbeiderpartiet er i stand til å takle en parlamentarisk styringsform — det er så vidt jeg kan forstå ikke de andre partiene, ifølge Hausberg. Dette er for øvrig en merksnodig slutning ut fra Arbeiderpartiets sentrale rolle i det kaotiske fylkesrådet.
Om nå Hausberg skulle være så heldig å få oppfylt sitt ønske om flertall sammen med SV etter dette valget også, er Venstre redd for at denne mangelen på prinsipiell behandling av styringsformer også vil nedfelle seg i en parlamentarisk modell — slik som det har gjort i dagens merkfundige formannskapsmodell.
Demokratiske prinsipper
Når styringsformer skal velges er det først og fremst viktige demokratiske prinsipper som skal ivaretas. Formannskapsmodellen bygger på konsensus eller enighet mellom flere parter som prinsipp – og med det også likestilling av valgte representanters tilgang på informasjon. Alle partier er representert i alle politiske styringsorganer i forhold til størrelse. Skillet mellom politikk og administrasjon skal være tydelig og likt for alle partier.
I den nåværende styringsformen opptrer Arbeiderpartiet som om det skulle vært et parlamentarisk styringssystem — det har faste lukkede møter med administrativ toppledelse uten at andre partier er velkomne. Altså er det ikke slik at partiene er likestilt eller at Arbeiderpartiet legger opp til en tydelig avgrensing mellom politikk og administrasjon. Dette gjør at ansvaret mellom politikk og administrasjon er vanskeligere å fordele, og setter også spørsmålstegn ved administrasjonens faglige uavhengighet.
I tillegg til dette behandles kommunestyrets eget kontrollutvalg som hoggestabbe. Når utvalget gjør jobben det er satt til, å holde oppsikt med den kommunale virksomheten, får dagens politiske flertall nesten automatiske reaksjoner. Interessen for å justere eller forbedre elementer som ikke følger god praksis, eller er kritikkverdige, synes minimal. Med andre ord har man innført en modell der basale prinsipper i et lokaldemokrati ikke følges.
«Vaktbikkje»
Ved innføring av en parlamentarisk styringsform er ansvarsfordeling og plassering i utgangspunktet en enkel sak — byrådet er regjeringen og kommunestyret er storting. Problemet i denne modellen på kommunenivå er to ting: for det første må det være en balanse mellom opposisjon og posisjon i forhold til informasjonsflyt og kapasitet til politisk arbeid. Her er det intet skille mellom administrasjon og politikk i byrådet, og dermed blir opposisjonens rolle som «vaktbikkje» og ombudspersoner for folket betydelig mer sentral. Dette betyr i praksis en mye dyrere politisk modell fordi man må frikjøpe politikere i opposisjon i noenlunde samme størrelsesorden som posisjonen får gjennom byråd, ordfører osv.
Uansett modell er det for Venstre viktig å poengtere at det helt sentralt for lokaldemokratiet at modellene vi velger er rene og tydelige i forhold til fundamentale prinsipper om demokrati, åpenhet og ansvarsfordeling. Om flertallet skal ha muligheten til å konstruere sin egen modell som begrenser innsyn og utelukker opposisjon og presse er det et varsku om at demokratiet er i fare.
Lokaldemokratiet fortjener ikke «bekvemmelighetsmodeller» bygd på ønsker fra partiene som tilfeldigvis har flertallet der og da. Norge er tuftet på demokratiske verdier — vi tar de ofte som en selvfølge. Demokratiet er ingen selvfølge, det må holdes i hevd, utvikles og passes på. Denne rollen har Venstre som målsetting å ivareta.
Øystein Nilsen
4.kandidat Tromsø Venstre